EVEREST LHOTSE EXPEDITION
..var det et eventyr? ….jeg kan nesten ikke forstå at jeg ikke er i Base Camp eller opp/ned Lhotse Face lenger….at jeg faktisk ikke er i Nepal lenger….det føles så nært; så mange mange dager, all energi og alt fokus hele tiden på fjellene og været.
Men nå sitter jeg altså tilbake i den norske fjellheimen og ser på video og bilder og mimrer. Nå vil jeg forsøke å skrive ned min historie så du kan bli med på eventyret.
Det startet med Lhotse (se Lhotse Expedition 2017)
Etter suksessfull bestigning av Lhotse den 16. mai 2017, klatret jeg ned til Camp 2 og reorganiserte for Everest Expedition.
Og her er historien:
Camp 2; her blir vi 3 netter før vi får værvindu igjen og vi kan starte på turen oppover igjen.
I løpet av de tre dagene i camp 2, er det mange team som kommer ned fra fjellet etter deres forsøk på å nå toppen. De fleste har måttet avbryte forsøket om å nå toppen på grunn av for mye vind og for dårlig vær. I år har det vært veldig uforutsigbart, og værmeldingene har ofte ikke vært korrekte. Flere kommer også ned med frostskader, noen må evakueres ned med helikopter.
I camp 2 på 6400m føles det som vi har god restitusjon; spiser godt og sover godt!!! Men det er en illusjon; ingen menneskekropp kan restituere seg over 5000m. Så kroppen blir i realiteten bare svakere og svakere. Det føles alikevel helt fint. Og jeg føler meg gira og klar for å klatre opp igjen når vi finner et nytt værvindu. Og det får vi etter tre netter i Camp 2.
Pemba og jg venter til etter lunsj før vi klatrer opp til Camp 3 den 20.mai. På den måten får vi med oss to gode måltider i camp 2, samt at skyene pleier å bygge seg opp rundt lunsjtider slik at vi ikke behøver å klatre i solsteika. Det går raskt og fint opp til camp 3 hvor vi sover en natt før vi klatrer videre opp Lhotse Face mot Camp 4 Everest i South col på 7900m. Det er fint vær, lite vind og mye sol….så det blir varmt og tungt å klatre. Det blir noen tunge og lange 10 timer klatring før jeg når Camp 4; en forblåst leir. Her ligger alle på “vent”. Hele leieren bærer preg av hardt vær og flyktig besøk. Det er nesten som en slagmark av epi-gassflasker, oksygenflasker, mat, søppel og rester av telt som er ødelagt av det harde været.
Pemba og jeg finner teltet og lager te og suppe og frysetørret lapskaus før vi legger oss til for å slappe av tre timer. Vi er klare for toppstøtet, vi er slitne, men klare. Det er fint vær, lite vind og gode værutsikter for natten og neste dag, så klokken 20 gjør vi oss klar og starter å gå en halvtime senere. Vi går jevnt og trutt oppover. Det er flere team som benytter seg av denne natten og dette lille værvinduet, så vi er en fin lys-rekke med hodelykter som går i et jevnt tempo oppover. Det er ikke for mange av oss, og de teamene som holde større eller mindre fart blir raskt klatret forbi.
Etter at vi har klatret i cirka 4 timer, får Pemba flere meldinger over radio om at en pakistansk klatrer Bhatti og hans sherpa Sange er i vanskeligheter lenger oppe. De har vært ute på sit toppstøt i over ett døgn og har gått tom for oksygen og har store problemer. Vi bestemmer oss med det samme for å hjelpe dem, og avbryter våres eget forsøk på å nå toppen. Vi vet ikke hvordan været vil være i morgen, men vi er ikke i tvil om å bruke vår energi nå på å hjelpe Bhatti og Sange. Resten av natten og mye av neste dag går med til redningsaksjonen. Vi får hjelp av flere sherpaer, og da vi ankommer Camp 4 med Bhatti delvis bevisst og Sange nesten død (legen uttalte “5% levende”), får vi uvurderlig hjelp fra en lege og tre førstehjelpere fra et annet team. Legen setter 5 injeksjoner dexametason i lille Sange, og det er helt utrolig å få oppleve at han etter to timer klarer å snakke og drikke selv. Vi er så glade for at de begge er i live. De må fremdeles overvåkes inntil vi får rescue teamet opp for å frakte dem ned til Camp 3 hvor helikopter har mulighet til å løfte ut pasienter med lang-line, evt ned til Camp 2 hvor helikopter kan lande.
Pemba tar på seg jobben med å overvåke dem inntil de kan transporteres ned, og hans gode venn Pasang blir med meg på et nytt forsøk mot toppen.
Det er kvelden den 22.mai og det blåser enormt i Camp 4. Jeg har hørt at mange ganger kan det storme helt vilt i South col C4 på grunn av at det alltid er et drag og turbulens i dette skaret. Det kan med andre ord være helt andre værforhold bare hundre meter høyere opp fra skaret. Det er absolutt ikke forsvarlig å starte i dette været om det bare var Pasang og meg, så vi forhører oss med et annet team som hadde planlagt å gå opp i kveld. De er cirka 20 klatrere, og de står fast ved planen sin. De har også med seg en lege og tre svært dyktige førstehjelpere. Etter å ha snakket med det andre teamet, bestemmer Pasang og jeg oss for å starte våres summit push. Vi starter omtrent samtidig med de andre, men etter cirka 2 timer må jeg stoppe for å arbeide spesifikt med å få varmen i føttene mine. Vi har fremdeles to mindre team bak oss, med cirka 10 personer totalt. Det er kvelden og mørkt og mye vind. Vi håper fremdeles at det vil bli bedre når vi kommer høyere, og at dette er den voldsomme turbulensen i South col og en vindvei vi klatrer i kanskje helt opp til Balcony. Men når vi når Balcony, blir vi slengt i bakken av mere vind. Vinden tiltar.
Lyskjeglen fra hodelykta mi fanger opp en død kropp som ligger rett fremfor meg. Helt stille, helt utmattet, helt ferdig. Sunket sammen og glidd inn i omgivelsene og snøen. Så gjenkjenner jeg ham; det er den slovakiske klatreren Vladimir Strba som jeg spiste middag sammen med i Base Camp bare noen dager tidligere. Jeg stopper og gir ham noen tanker. Det var ikke slik det skulle ende. Han hadde kone og fire barn. Bare noen få meter høyere ligger det nok en bylt. Det er dessverre enda en klatrer. Han ligger vrengt bakover, over en klippe, med ansiktet opp mot himmelen. Snøen har føyket noe over ham. Men han ligger og stirrer opp. Nei, slik skulle det virkelig ikke ende. Jeg blir tung inni meg og håper det ikke skjer noe med noen i natt.
Vi beveger oss sakte oppover.
Vinden øker bare på. Det er nesten umulig å stå oppreis i vindkastene. Vi må ha på oss store slalombriller. Det blir dugg på dem, det froster seg, men det er bare å klatre med dem…la det være frost på…gni det av innimellom, og vente til glasset blir mer temperert….
Vi er mellom Balcony og South Summit når lyset så vidt begynner å komme. Et helt utrolig vakkert syn med fargespillet i horisonten med et slør av snøen som føyker rundt oss på grunn av all vinden. Det er et vakkert skue over de uendelig mange hvite fjelltoppene så langt øyet kan se, - i alle retninger. Jeg husker jeg tenkte et øyeblikk; shit…det ser ut som det er toppen av Everest helt der borte….skal vi virkelig bli nødt til å gå hele den traversen…. Det er en flott og spektakulær og bratt “skrapete” fjellside som lyser mot oss i morgenlyset.
Jeg ser at noen begynner å komme nedover allerede. Har de vært på toppen? Det viser seg at de har snudd da de kom til South Summit. Det var altfor mye vind, og de råder oss til å snu. Det er umulig sier de… Vi fortsetter oppover.
Ja, det er enormt mye vind. Vi blir blåst overende hele tiden…noen ganger hvert andre skritt…og noen ganger må vi gå på 3 eller krype på alle fire. Eller bare sitte på alle fire og puste og vente til den verste vindkula er over, før vi reiser oss halvveis opp igjen.
Jeg har bestemt meg for at vi også snur og går ned igjen hvis alle fra det store teamet på 20 klatrere er ferdige eller snur. Hvis det ikke er flere klatrere forran oss frem mot toppen når vi kommer opp til South Summit, snur vi. Det vil ikke være forsvarlig å klatre alene hele fjellkammen. Fra South Summit er det fremdeles 2 timer igjen å traversere på kammen opp til toppen. I denne vinden kan vi nok legge på enda en time. Det vil ikke være forsvarlig å være alene her oppe over så lang tid.
Heldigvis når vi når opp til South Summit ser vi at de fremdeles har folk som går mot toppen, så vi starter på vår marsj på kammen mot toppen.
Det blir en etterlengtet liten vindpause i slukten likke etter South Summit. Vi tar en drikke-pause og skifter oksygen-flasker. Vi må ta mange pauser…vi blir slått i bakken av vinden, og vi mer eller mindre kravler oss mot toppen. I bunnen av Hillary Step, møter vi de siste fra det andre teamet som er på vei tilbake. Det kommer heller ingen bak oss. De som var bak oss har snudd og klatret ned igjen allerede da de nådde Balcony.
Vi vil snart være alene på øvre del av fjellet og på denne summit ridgen. Vi har ikke altfor langt igjen, og vi har mer enn nok oksygen, så vi er enige om å fullføre mot toppen. Vi kravler oss bortover, tar en liten pause ved den store steinen, før vi igjen halveis kravler bortover og når toppen like før kl 11.
I forrykende vind og en formiddabel utsikt!!
“Der er Kina” roper Pasang gjennom vinden….ja der er igrunn hele verden forran oss…. Wow for et syn det er når jeg klatrer opp den siste lille biten og nesten henger meg over snøskavlen som en liten unge som titter opp fra snøborgen sin midt i en snøballkrig. Jeg “henger” over toppen og titter ned på den andre siden. Helt ubeskrivelig og “breathtaking” målbindene i flere betydninger. Både mitt fotoapparat og min telefon har tomt batteri, men heldigvis har jeg også et GoPro kamera som har lagt varmt inni dressen min. Vi filmer kontinuerlig for vi finner ikke ut av hvordan vi skal ta bilder. Det blir mye votter og vind og utsikt og noen jubelbrøl på en 10 minutters film. Etter cirka 20 minutter på toppen, snur vi og starter på vår vei ned. Traversen over Summit Ridge er like hard; vi kastes overende og vi puster og peser. Det er vanskelig å holde balansen. Vi bytter oksygenflasker igjen like før South Summit, og starter på vår nedstigning.
Etter en halvtimes nedstigning merker jeg at det er noe som er galt med lungene mine. Når jeg hoster eller kremter, for deretter å ville dra inn igjen luft, får jeg store problemer med å dra inn noe luft i det hele tatt. Jeg får druknings-fornemmelser og må roe meg selv ned. Jeg forsøker å dra inn luft gjennom nesa. Det samme skjer når jeg lener meg fremover med overkroppen. Jeg må virkelig konsentrere meg nå. Jeg forstår at jeg holder på å utvikle lungeødem (vann i lungene). Det er utrolig farlig, og det er det som har forårsaket så manges død her oppe. De drukner rett og slett i sitt eget slim. Jeg driver et kontinuerlig “mind game” med meg selv de neste 3 timene ned til Camp 4. Jeg holder fult fokus på puste-teknikk og på å hente meg inn hele tiden når vinden prøver å få meg i ubalanse og sette meg ut av spill…blåse meg ut av fokus... blåse meg ut av puste-ubalanse….
Flere ganger må jeg sette meg ned og prate med lungene mine. Jeg gir dem hver sine navn (Jens etter min kjære far, og Anna etter min tøffe farmor), den ene er litt mer samarbeidsvillig enn den andre. Jeg holder fult fokus og strekker hals for å få mest mulig luft inn, samtidig som jeg kun puster i det helt øvre laget av lungene. Jeg beveger meg mye sener enn normalt for å holde meg så stabil som mulig. Selv om det går så sent, holder vi fokuset hele tiden og vi tar faktisk igjen klatrere fra teamet vi møtte ved Hillary Step. Midt mellom South Summit og Balcony finner vi en sherpa som har satt seg ned for seg selv, helt utmattet. Vi stopper og spør ham hvordan han har det, om han har vann, om han har oksygen? Vi får ingen svar fra ham, han bare mumler. Jeg setter meg ned med ham og gir ham vann mens Pasang undersøker hans oksygenflaske. Etter bare 20 minutter kommer heldigvis redningsteamet oppover for å hjelpe ham ned, og vi kan fortsette mot Camp 4.
Det tar tid, og vi er ikke fremme i Camp 4 før klokken er cirka 15. Her vet jeg at jeg har medisiner. Den første jeg møter når jeg kommer inn blandt de første teltene er Billy som jeg har klatret med før, og som jeg vet er en veldig dyktig førstehjelper. Jeg forklarer ham at jeg gjerne vil ha hjelp av ham til medisinering i teltet mitt….det jeg får frem er “….hape…help…now…. tent”
Jeg finner teltet mitt, kommer meg inn….endelig i ly for vinden. Jeg setter meg ned og starter på å lage meg en kopp te. Da slapper kroppen av og jeg får hosteanfall med ingen muligheter til å trekke luft inn igjen…. PANIKK!!! Pasang løper og henter Billy som stuper inn i teltet. Jeg snapper etter luft, står på alle fire inni teltet og klyper Billy i lårene. Jeg vrenger av meg dundressen og Billy trekker opp en dose dexametason og setter en dose i meg gjennom alle lagene av jakker og trøyer. Anfallet går over og jeg får i meg inhalator og piller med nifidepin og dexametason. En kopp te og en energibar og etter totalt en time i camp 4, pakker Pasang og jeg sammen og setter kursen videre nedover. Det er tross alt den sikreste og beste medisin. Litt over kl 16 starter Pasang og jeg på veien ned mot Camp 2 på 6400m.
Det er godt å merke at medisinene virker og kroppen føles sterkere og klarere etterhvert som vi klatrer nedover. Vi tar bare små pauser hvor vi dumper ned i snøen noen minutter før vi fortsetter videre nedover. Mellom Yellow Band og Camp 3, møter vi Pemba og teamet som jobber med å få ned Bhatti. Vi spør om de trenger hjelp. Nå har det begynt å bli mørkt, og de vil ikke nå ned til Camp 3 før det er helt bekmørkt. Vi setter oss ned med dem og prater litt før vi fortsetter nedover.
I øvre del av Camp 3, merker jeg at jeg ikke har mer oksygen igjen, vi klatrer videre nedover. I nedre del av Camp 3 stuper vi inn i et telt som vi har brukt før, og hvor vi vet at vi vil finne venner. Der finner vi tre gode sherpa-venner av oss. Det er godt å se dem. Nå er klokken cirka 21. Vi får tilbud om å crashe med de andre tre sherpaene i det lille teltet, men Pasang og jeg er i godt driv nå. Vi har Camp 2 i sikte. Det går raskt nedover resten av Lhotse Face, men litt senere tempo på “sletta” nedover mot Camp 2. Vi ser at flere og flere lys slukkes i campen, og når vi endelig når frem, har alle tatt kvelden. Campen er helt stille, og ingen reagerer når vi forsøker å få tak i camp manager. Alle har sovnet.
Vi vekker kokken, og han spretter opp og lager nuddelsuppe og te til oss. Klokken er nå 2230.
Pasang får plass i teltet til kokken, og jeg får plass hos sherpaen i naboteltet.
Jeg sover som en stein den natten. Dagen etterpå møter jeg alle mine venner i Camp 2. Det er mye å prate om. Vi observerer Bhatti bli evakuert i langline under helikopteret fra Camp 3. Vår kjære Pemba kommer endelig ned; han er utmattet, har vondt i nyrene og er blitt snøblind. Jeg hjelper ham og han får min plass i teltet før han blir evakuert ned med helikopter til Base Camp. Jeg får også pratet masse med Allie og Mariano som er på vei opp til Lhotse.
Etter lunsj starter Pasang, Dondu og jeg på vår tur til Base Camp. Vi har en fin tur ned. Det er varmt og vi tar det rolig. Det er farlig i Icefall nå. My har smeltet og kollapset, og veien ned er endret. Noen steder må vi holde høyt tempo på grunn av faren for ras. Helt nederst i brefallet er alt forandret. Her er det store innsjøer nå. Vi finner veien mellom alle de små sjøene, og når frem til vår camp. Her venter det stusselige synet av alle de tomme telt-plassene som lyser mot meg. Det er så mange som har forlatt Base Camp, de er ferdige, de har dradd, sesongen er over. Alt blir borte nå, vennene mine er allerede borte, miljøet er forsvunnet….
Pheri Bhetaula - Until next time
..var det et eventyr? ….jeg kan nesten ikke forstå at jeg ikke er i Base Camp eller opp/ned Lhotse Face lenger….at jeg faktisk ikke er i Nepal lenger….det føles så nært; så mange mange dager, all energi og alt fokus hele tiden på fjellene og været.
Men nå sitter jeg altså tilbake i den norske fjellheimen og ser på video og bilder og mimrer. Nå vil jeg forsøke å skrive ned min historie så du kan bli med på eventyret.
Det startet med Lhotse (se Lhotse Expedition 2017)
Etter suksessfull bestigning av Lhotse den 16. mai 2017, klatret jeg ned til Camp 2 og reorganiserte for Everest Expedition.
Og her er historien:
Camp 2; her blir vi 3 netter før vi får værvindu igjen og vi kan starte på turen oppover igjen.
I løpet av de tre dagene i camp 2, er det mange team som kommer ned fra fjellet etter deres forsøk på å nå toppen. De fleste har måttet avbryte forsøket om å nå toppen på grunn av for mye vind og for dårlig vær. I år har det vært veldig uforutsigbart, og værmeldingene har ofte ikke vært korrekte. Flere kommer også ned med frostskader, noen må evakueres ned med helikopter.
I camp 2 på 6400m føles det som vi har god restitusjon; spiser godt og sover godt!!! Men det er en illusjon; ingen menneskekropp kan restituere seg over 5000m. Så kroppen blir i realiteten bare svakere og svakere. Det føles alikevel helt fint. Og jeg føler meg gira og klar for å klatre opp igjen når vi finner et nytt værvindu. Og det får vi etter tre netter i Camp 2.
Pemba og jg venter til etter lunsj før vi klatrer opp til Camp 3 den 20.mai. På den måten får vi med oss to gode måltider i camp 2, samt at skyene pleier å bygge seg opp rundt lunsjtider slik at vi ikke behøver å klatre i solsteika. Det går raskt og fint opp til camp 3 hvor vi sover en natt før vi klatrer videre opp Lhotse Face mot Camp 4 Everest i South col på 7900m. Det er fint vær, lite vind og mye sol….så det blir varmt og tungt å klatre. Det blir noen tunge og lange 10 timer klatring før jeg når Camp 4; en forblåst leir. Her ligger alle på “vent”. Hele leieren bærer preg av hardt vær og flyktig besøk. Det er nesten som en slagmark av epi-gassflasker, oksygenflasker, mat, søppel og rester av telt som er ødelagt av det harde været.
Pemba og jeg finner teltet og lager te og suppe og frysetørret lapskaus før vi legger oss til for å slappe av tre timer. Vi er klare for toppstøtet, vi er slitne, men klare. Det er fint vær, lite vind og gode værutsikter for natten og neste dag, så klokken 20 gjør vi oss klar og starter å gå en halvtime senere. Vi går jevnt og trutt oppover. Det er flere team som benytter seg av denne natten og dette lille værvinduet, så vi er en fin lys-rekke med hodelykter som går i et jevnt tempo oppover. Det er ikke for mange av oss, og de teamene som holde større eller mindre fart blir raskt klatret forbi.
Etter at vi har klatret i cirka 4 timer, får Pemba flere meldinger over radio om at en pakistansk klatrer Bhatti og hans sherpa Sange er i vanskeligheter lenger oppe. De har vært ute på sit toppstøt i over ett døgn og har gått tom for oksygen og har store problemer. Vi bestemmer oss med det samme for å hjelpe dem, og avbryter våres eget forsøk på å nå toppen. Vi vet ikke hvordan været vil være i morgen, men vi er ikke i tvil om å bruke vår energi nå på å hjelpe Bhatti og Sange. Resten av natten og mye av neste dag går med til redningsaksjonen. Vi får hjelp av flere sherpaer, og da vi ankommer Camp 4 med Bhatti delvis bevisst og Sange nesten død (legen uttalte “5% levende”), får vi uvurderlig hjelp fra en lege og tre førstehjelpere fra et annet team. Legen setter 5 injeksjoner dexametason i lille Sange, og det er helt utrolig å få oppleve at han etter to timer klarer å snakke og drikke selv. Vi er så glade for at de begge er i live. De må fremdeles overvåkes inntil vi får rescue teamet opp for å frakte dem ned til Camp 3 hvor helikopter har mulighet til å løfte ut pasienter med lang-line, evt ned til Camp 2 hvor helikopter kan lande.
Pemba tar på seg jobben med å overvåke dem inntil de kan transporteres ned, og hans gode venn Pasang blir med meg på et nytt forsøk mot toppen.
Det er kvelden den 22.mai og det blåser enormt i Camp 4. Jeg har hørt at mange ganger kan det storme helt vilt i South col C4 på grunn av at det alltid er et drag og turbulens i dette skaret. Det kan med andre ord være helt andre værforhold bare hundre meter høyere opp fra skaret. Det er absolutt ikke forsvarlig å starte i dette været om det bare var Pasang og meg, så vi forhører oss med et annet team som hadde planlagt å gå opp i kveld. De er cirka 20 klatrere, og de står fast ved planen sin. De har også med seg en lege og tre svært dyktige førstehjelpere. Etter å ha snakket med det andre teamet, bestemmer Pasang og jeg oss for å starte våres summit push. Vi starter omtrent samtidig med de andre, men etter cirka 2 timer må jeg stoppe for å arbeide spesifikt med å få varmen i føttene mine. Vi har fremdeles to mindre team bak oss, med cirka 10 personer totalt. Det er kvelden og mørkt og mye vind. Vi håper fremdeles at det vil bli bedre når vi kommer høyere, og at dette er den voldsomme turbulensen i South col og en vindvei vi klatrer i kanskje helt opp til Balcony. Men når vi når Balcony, blir vi slengt i bakken av mere vind. Vinden tiltar.
Lyskjeglen fra hodelykta mi fanger opp en død kropp som ligger rett fremfor meg. Helt stille, helt utmattet, helt ferdig. Sunket sammen og glidd inn i omgivelsene og snøen. Så gjenkjenner jeg ham; det er den slovakiske klatreren Vladimir Strba som jeg spiste middag sammen med i Base Camp bare noen dager tidligere. Jeg stopper og gir ham noen tanker. Det var ikke slik det skulle ende. Han hadde kone og fire barn. Bare noen få meter høyere ligger det nok en bylt. Det er dessverre enda en klatrer. Han ligger vrengt bakover, over en klippe, med ansiktet opp mot himmelen. Snøen har føyket noe over ham. Men han ligger og stirrer opp. Nei, slik skulle det virkelig ikke ende. Jeg blir tung inni meg og håper det ikke skjer noe med noen i natt.
Vi beveger oss sakte oppover.
Vinden øker bare på. Det er nesten umulig å stå oppreis i vindkastene. Vi må ha på oss store slalombriller. Det blir dugg på dem, det froster seg, men det er bare å klatre med dem…la det være frost på…gni det av innimellom, og vente til glasset blir mer temperert….
Vi er mellom Balcony og South Summit når lyset så vidt begynner å komme. Et helt utrolig vakkert syn med fargespillet i horisonten med et slør av snøen som føyker rundt oss på grunn av all vinden. Det er et vakkert skue over de uendelig mange hvite fjelltoppene så langt øyet kan se, - i alle retninger. Jeg husker jeg tenkte et øyeblikk; shit…det ser ut som det er toppen av Everest helt der borte….skal vi virkelig bli nødt til å gå hele den traversen…. Det er en flott og spektakulær og bratt “skrapete” fjellside som lyser mot oss i morgenlyset.
Jeg ser at noen begynner å komme nedover allerede. Har de vært på toppen? Det viser seg at de har snudd da de kom til South Summit. Det var altfor mye vind, og de råder oss til å snu. Det er umulig sier de… Vi fortsetter oppover.
Ja, det er enormt mye vind. Vi blir blåst overende hele tiden…noen ganger hvert andre skritt…og noen ganger må vi gå på 3 eller krype på alle fire. Eller bare sitte på alle fire og puste og vente til den verste vindkula er over, før vi reiser oss halvveis opp igjen.
Jeg har bestemt meg for at vi også snur og går ned igjen hvis alle fra det store teamet på 20 klatrere er ferdige eller snur. Hvis det ikke er flere klatrere forran oss frem mot toppen når vi kommer opp til South Summit, snur vi. Det vil ikke være forsvarlig å klatre alene hele fjellkammen. Fra South Summit er det fremdeles 2 timer igjen å traversere på kammen opp til toppen. I denne vinden kan vi nok legge på enda en time. Det vil ikke være forsvarlig å være alene her oppe over så lang tid.
Heldigvis når vi når opp til South Summit ser vi at de fremdeles har folk som går mot toppen, så vi starter på vår marsj på kammen mot toppen.
Det blir en etterlengtet liten vindpause i slukten likke etter South Summit. Vi tar en drikke-pause og skifter oksygen-flasker. Vi må ta mange pauser…vi blir slått i bakken av vinden, og vi mer eller mindre kravler oss mot toppen. I bunnen av Hillary Step, møter vi de siste fra det andre teamet som er på vei tilbake. Det kommer heller ingen bak oss. De som var bak oss har snudd og klatret ned igjen allerede da de nådde Balcony.
Vi vil snart være alene på øvre del av fjellet og på denne summit ridgen. Vi har ikke altfor langt igjen, og vi har mer enn nok oksygen, så vi er enige om å fullføre mot toppen. Vi kravler oss bortover, tar en liten pause ved den store steinen, før vi igjen halveis kravler bortover og når toppen like før kl 11.
I forrykende vind og en formiddabel utsikt!!
“Der er Kina” roper Pasang gjennom vinden….ja der er igrunn hele verden forran oss…. Wow for et syn det er når jeg klatrer opp den siste lille biten og nesten henger meg over snøskavlen som en liten unge som titter opp fra snøborgen sin midt i en snøballkrig. Jeg “henger” over toppen og titter ned på den andre siden. Helt ubeskrivelig og “breathtaking” målbindene i flere betydninger. Både mitt fotoapparat og min telefon har tomt batteri, men heldigvis har jeg også et GoPro kamera som har lagt varmt inni dressen min. Vi filmer kontinuerlig for vi finner ikke ut av hvordan vi skal ta bilder. Det blir mye votter og vind og utsikt og noen jubelbrøl på en 10 minutters film. Etter cirka 20 minutter på toppen, snur vi og starter på vår vei ned. Traversen over Summit Ridge er like hard; vi kastes overende og vi puster og peser. Det er vanskelig å holde balansen. Vi bytter oksygenflasker igjen like før South Summit, og starter på vår nedstigning.
Etter en halvtimes nedstigning merker jeg at det er noe som er galt med lungene mine. Når jeg hoster eller kremter, for deretter å ville dra inn igjen luft, får jeg store problemer med å dra inn noe luft i det hele tatt. Jeg får druknings-fornemmelser og må roe meg selv ned. Jeg forsøker å dra inn luft gjennom nesa. Det samme skjer når jeg lener meg fremover med overkroppen. Jeg må virkelig konsentrere meg nå. Jeg forstår at jeg holder på å utvikle lungeødem (vann i lungene). Det er utrolig farlig, og det er det som har forårsaket så manges død her oppe. De drukner rett og slett i sitt eget slim. Jeg driver et kontinuerlig “mind game” med meg selv de neste 3 timene ned til Camp 4. Jeg holder fult fokus på puste-teknikk og på å hente meg inn hele tiden når vinden prøver å få meg i ubalanse og sette meg ut av spill…blåse meg ut av fokus... blåse meg ut av puste-ubalanse….
Flere ganger må jeg sette meg ned og prate med lungene mine. Jeg gir dem hver sine navn (Jens etter min kjære far, og Anna etter min tøffe farmor), den ene er litt mer samarbeidsvillig enn den andre. Jeg holder fult fokus og strekker hals for å få mest mulig luft inn, samtidig som jeg kun puster i det helt øvre laget av lungene. Jeg beveger meg mye sener enn normalt for å holde meg så stabil som mulig. Selv om det går så sent, holder vi fokuset hele tiden og vi tar faktisk igjen klatrere fra teamet vi møtte ved Hillary Step. Midt mellom South Summit og Balcony finner vi en sherpa som har satt seg ned for seg selv, helt utmattet. Vi stopper og spør ham hvordan han har det, om han har vann, om han har oksygen? Vi får ingen svar fra ham, han bare mumler. Jeg setter meg ned med ham og gir ham vann mens Pasang undersøker hans oksygenflaske. Etter bare 20 minutter kommer heldigvis redningsteamet oppover for å hjelpe ham ned, og vi kan fortsette mot Camp 4.
Det tar tid, og vi er ikke fremme i Camp 4 før klokken er cirka 15. Her vet jeg at jeg har medisiner. Den første jeg møter når jeg kommer inn blandt de første teltene er Billy som jeg har klatret med før, og som jeg vet er en veldig dyktig førstehjelper. Jeg forklarer ham at jeg gjerne vil ha hjelp av ham til medisinering i teltet mitt….det jeg får frem er “….hape…help…now…. tent”
Jeg finner teltet mitt, kommer meg inn….endelig i ly for vinden. Jeg setter meg ned og starter på å lage meg en kopp te. Da slapper kroppen av og jeg får hosteanfall med ingen muligheter til å trekke luft inn igjen…. PANIKK!!! Pasang løper og henter Billy som stuper inn i teltet. Jeg snapper etter luft, står på alle fire inni teltet og klyper Billy i lårene. Jeg vrenger av meg dundressen og Billy trekker opp en dose dexametason og setter en dose i meg gjennom alle lagene av jakker og trøyer. Anfallet går over og jeg får i meg inhalator og piller med nifidepin og dexametason. En kopp te og en energibar og etter totalt en time i camp 4, pakker Pasang og jeg sammen og setter kursen videre nedover. Det er tross alt den sikreste og beste medisin. Litt over kl 16 starter Pasang og jeg på veien ned mot Camp 2 på 6400m.
Det er godt å merke at medisinene virker og kroppen føles sterkere og klarere etterhvert som vi klatrer nedover. Vi tar bare små pauser hvor vi dumper ned i snøen noen minutter før vi fortsetter videre nedover. Mellom Yellow Band og Camp 3, møter vi Pemba og teamet som jobber med å få ned Bhatti. Vi spør om de trenger hjelp. Nå har det begynt å bli mørkt, og de vil ikke nå ned til Camp 3 før det er helt bekmørkt. Vi setter oss ned med dem og prater litt før vi fortsetter nedover.
I øvre del av Camp 3, merker jeg at jeg ikke har mer oksygen igjen, vi klatrer videre nedover. I nedre del av Camp 3 stuper vi inn i et telt som vi har brukt før, og hvor vi vet at vi vil finne venner. Der finner vi tre gode sherpa-venner av oss. Det er godt å se dem. Nå er klokken cirka 21. Vi får tilbud om å crashe med de andre tre sherpaene i det lille teltet, men Pasang og jeg er i godt driv nå. Vi har Camp 2 i sikte. Det går raskt nedover resten av Lhotse Face, men litt senere tempo på “sletta” nedover mot Camp 2. Vi ser at flere og flere lys slukkes i campen, og når vi endelig når frem, har alle tatt kvelden. Campen er helt stille, og ingen reagerer når vi forsøker å få tak i camp manager. Alle har sovnet.
Vi vekker kokken, og han spretter opp og lager nuddelsuppe og te til oss. Klokken er nå 2230.
Pasang får plass i teltet til kokken, og jeg får plass hos sherpaen i naboteltet.
Jeg sover som en stein den natten. Dagen etterpå møter jeg alle mine venner i Camp 2. Det er mye å prate om. Vi observerer Bhatti bli evakuert i langline under helikopteret fra Camp 3. Vår kjære Pemba kommer endelig ned; han er utmattet, har vondt i nyrene og er blitt snøblind. Jeg hjelper ham og han får min plass i teltet før han blir evakuert ned med helikopter til Base Camp. Jeg får også pratet masse med Allie og Mariano som er på vei opp til Lhotse.
Etter lunsj starter Pasang, Dondu og jeg på vår tur til Base Camp. Vi har en fin tur ned. Det er varmt og vi tar det rolig. Det er farlig i Icefall nå. My har smeltet og kollapset, og veien ned er endret. Noen steder må vi holde høyt tempo på grunn av faren for ras. Helt nederst i brefallet er alt forandret. Her er det store innsjøer nå. Vi finner veien mellom alle de små sjøene, og når frem til vår camp. Her venter det stusselige synet av alle de tomme telt-plassene som lyser mot meg. Det er så mange som har forlatt Base Camp, de er ferdige, de har dradd, sesongen er over. Alt blir borte nå, vennene mine er allerede borte, miljøet er forsvunnet….
Pheri Bhetaula - Until next time