EVEREST LHOTSE EXPEDITION
..var det et eventyr? ….jeg kan nesten ikke forstå at jeg ikke er i Base Camp eller opp/ned Lhotse Face lenger….at jeg faktisk ikke er i Nepal lenger….det føles så nært; så mange mange dager, all energi og alt fokus hele tiden på fjellene og været.
Men nå sitter jeg altså tilbake i den norske fjellheimen og ser på video og bilder og mimrer. Nå vil jeg forsøke å skrive ned min historie så du kan bli med på eventyret.
Da vi fikk melding om at tauene kunne bli ferdig lagt og et mulig værvindu rundt 16.mai, bestemte jeg meg veldig kjapt på å klatre opp fra Base Camp og forsøke på toppstøtet.
Jeg var klar. Jeg hadde hatt grundig akklimatisering siden jeg klatret sammen med klatrere som ikke brukte O2. Jeg hadde hatt to turer opp til Camp 3 på 7200m med to overnattinger også uten oksygen.
13.mai kl 03:30 forlater vi Base Camp (5300m)
Pemba og jeg klatret direkte opp til Camp 2 på 6400m. Neste dag klatret Pemba videre opp til Lhotse camp 4 for å jobbe med å legge faste tau til toppen. Jeg klatret opp til Camp 3 på cirka 5 timer. Kroppen fungerte kjempebra og jeg flyttet inn teltet til to klatrekompiser (som nå er i Base Camp) sitt telt og startet å smelte snø. Etter 3 timer kom bror til Pemba, jeg lastet opp noen flasker oksygen og hans sovepose i min sekk og hjalp ham å klatre videre opp til øvre del av camp 3. Der tok vi kvelden. Dagen etter startet vi tidlig på vår klatring opp Lhotse Wall til Lhotse’s Camp 4. Det ble en varm dag i solsteika uten særlig mye vind, men var oppe i Camp 4 etter 7 timers klatring opp Lhotse Face, over Yellow Band og opp til camp’en. Der var det rimelig fult; et lite fugleberg…her måtte vi klore oss fast i den bratte isveggen. Jeg var tom for vann da jeg ankom, så det viktigste ble først å smelte snø (først finne snø som ikke var gul :) ). Mens yetboil’en jobba, starta jeg å grave plattform til teltet.. ja, det er liksom ikke som på flatmark eller i lavlandet; her må det hakkes is og ikke minst være varsom så man ikke faller mens man holder på å jobbe. Pemba kom ned fra tau-jobbinga og vi satt opp teltet sammen før vi tok kvelden. Vi har minimert alt utstyr for å bære minst mulig, så vi sover fullt påkledd i dundress under én sovepose som vi deler.
Neste morgen, 16.mai kl 08 starter vi topp-støtet mot Lhotse. Ja, mange vil syns at dette er sent, men vi vet at de siste tauene mot toppen fremdeles blir lagt, så vår sene start er for ikke å måtte stå i kø og vente på at tau skal bli klare.
Det er en flott dag; nesten ingen vind og strålende sol, - en perfekt topp-dag! Vi klatrer sakte og sikkert oppover fra Camp 4, over platået (slett ikke noe platå….det er stupbratt men åpent) mot Lhotse Couloir som er ei bratt renne opp mot toppen. På det åpne området klatrer vi forbi en som dessverre ikke kom lenger enn hit. Det er vanskelig å se at det var en person med drømmer og mål, på avstand ser det nesten ut som en bylt av et telt. Jeg sender i vei en tanke om håp.
Vi klatrer in i Lhotse Couloir og skyene bygger seg opp og driver inn og ut med snøbyger til oss. Det er heldigvis mye snø i år, så risikoen for steinsprang og ras er minimal der vi klatrer oppover. Etter noen timer tar vi igjen de som legger tauene til toppen. Vi er til sammen 13 sherpaer og klatrere i tillegg til de 3 som jobber med tauene som etterhvert danner ei fin lita rekke opp mot toppen. Heldigvis har været klarnet, så det er ikke for kaldt å vente; vi ser toppen og bare gleder oss! Og når vi tar de siste meterne mot toppen er det bare helt fantastisk; vi har en enorm utsikt rundt oss, ut over alle de andre flotte fjellene og over til Everest! Og nesten vindstille, det er helt magisk å kunne ha muligheten til å sitte her og nyte dette!!! Og enda mere magisk å klatre tilbake til Camp 4 i solnedgang over dette vakre landskapet!
Vi bruker bare 2 timer ned til campen og er tilbake i teltet eter 12 timer i veggen. Vi får i oss litt suppe og te før vi tar kvelden under den ene soveposen vår.
17.mai hipp hurra! Vell, været var ikke noe å rope hipp hurra for; det hadde blåst opp kraftig, så forsøket om å klatre Everest på 17.mai måtte skrinlegges. Vi måtte dessverre klatre ned istedenfor opp, siden det ikke var gode værutsikter for de neste dagene heller. Turen går ned til Camp 2 for hvile frem til vi får et nytt værvindu. På veien ned stopper jeg i Camp 3 og besøker mine iranske klatrekompiser som er på vei opp til Lhotse. Jeg blir hos dem helt til klokken nesten er 18 og da er det kun noen få sherpaer som er ute og bærer bører videre opp i fjellet. Det er bare helt fantastisk å klatre ned Lhotse Face helt mutters alene. Ingen vind og ingen mennesker. Helt alene i fjellet; for en fantastisk flott opplevelse!!!
Og når jeg kommer ned til Camp 2 får jeg servert en god porsjon middag; Dhal Bat…men det smaker faktisk veldig godt nå!
Ekspedisjonen fortsetter opp til Everest.
Les den spennende fortsettelse under Everest Expedition 2017
..var det et eventyr? ….jeg kan nesten ikke forstå at jeg ikke er i Base Camp eller opp/ned Lhotse Face lenger….at jeg faktisk ikke er i Nepal lenger….det føles så nært; så mange mange dager, all energi og alt fokus hele tiden på fjellene og været.
Men nå sitter jeg altså tilbake i den norske fjellheimen og ser på video og bilder og mimrer. Nå vil jeg forsøke å skrive ned min historie så du kan bli med på eventyret.
Da vi fikk melding om at tauene kunne bli ferdig lagt og et mulig værvindu rundt 16.mai, bestemte jeg meg veldig kjapt på å klatre opp fra Base Camp og forsøke på toppstøtet.
Jeg var klar. Jeg hadde hatt grundig akklimatisering siden jeg klatret sammen med klatrere som ikke brukte O2. Jeg hadde hatt to turer opp til Camp 3 på 7200m med to overnattinger også uten oksygen.
13.mai kl 03:30 forlater vi Base Camp (5300m)
Pemba og jeg klatret direkte opp til Camp 2 på 6400m. Neste dag klatret Pemba videre opp til Lhotse camp 4 for å jobbe med å legge faste tau til toppen. Jeg klatret opp til Camp 3 på cirka 5 timer. Kroppen fungerte kjempebra og jeg flyttet inn teltet til to klatrekompiser (som nå er i Base Camp) sitt telt og startet å smelte snø. Etter 3 timer kom bror til Pemba, jeg lastet opp noen flasker oksygen og hans sovepose i min sekk og hjalp ham å klatre videre opp til øvre del av camp 3. Der tok vi kvelden. Dagen etter startet vi tidlig på vår klatring opp Lhotse Wall til Lhotse’s Camp 4. Det ble en varm dag i solsteika uten særlig mye vind, men var oppe i Camp 4 etter 7 timers klatring opp Lhotse Face, over Yellow Band og opp til camp’en. Der var det rimelig fult; et lite fugleberg…her måtte vi klore oss fast i den bratte isveggen. Jeg var tom for vann da jeg ankom, så det viktigste ble først å smelte snø (først finne snø som ikke var gul :) ). Mens yetboil’en jobba, starta jeg å grave plattform til teltet.. ja, det er liksom ikke som på flatmark eller i lavlandet; her må det hakkes is og ikke minst være varsom så man ikke faller mens man holder på å jobbe. Pemba kom ned fra tau-jobbinga og vi satt opp teltet sammen før vi tok kvelden. Vi har minimert alt utstyr for å bære minst mulig, så vi sover fullt påkledd i dundress under én sovepose som vi deler.
Neste morgen, 16.mai kl 08 starter vi topp-støtet mot Lhotse. Ja, mange vil syns at dette er sent, men vi vet at de siste tauene mot toppen fremdeles blir lagt, så vår sene start er for ikke å måtte stå i kø og vente på at tau skal bli klare.
Det er en flott dag; nesten ingen vind og strålende sol, - en perfekt topp-dag! Vi klatrer sakte og sikkert oppover fra Camp 4, over platået (slett ikke noe platå….det er stupbratt men åpent) mot Lhotse Couloir som er ei bratt renne opp mot toppen. På det åpne området klatrer vi forbi en som dessverre ikke kom lenger enn hit. Det er vanskelig å se at det var en person med drømmer og mål, på avstand ser det nesten ut som en bylt av et telt. Jeg sender i vei en tanke om håp.
Vi klatrer in i Lhotse Couloir og skyene bygger seg opp og driver inn og ut med snøbyger til oss. Det er heldigvis mye snø i år, så risikoen for steinsprang og ras er minimal der vi klatrer oppover. Etter noen timer tar vi igjen de som legger tauene til toppen. Vi er til sammen 13 sherpaer og klatrere i tillegg til de 3 som jobber med tauene som etterhvert danner ei fin lita rekke opp mot toppen. Heldigvis har været klarnet, så det er ikke for kaldt å vente; vi ser toppen og bare gleder oss! Og når vi tar de siste meterne mot toppen er det bare helt fantastisk; vi har en enorm utsikt rundt oss, ut over alle de andre flotte fjellene og over til Everest! Og nesten vindstille, det er helt magisk å kunne ha muligheten til å sitte her og nyte dette!!! Og enda mere magisk å klatre tilbake til Camp 4 i solnedgang over dette vakre landskapet!
Vi bruker bare 2 timer ned til campen og er tilbake i teltet eter 12 timer i veggen. Vi får i oss litt suppe og te før vi tar kvelden under den ene soveposen vår.
17.mai hipp hurra! Vell, været var ikke noe å rope hipp hurra for; det hadde blåst opp kraftig, så forsøket om å klatre Everest på 17.mai måtte skrinlegges. Vi måtte dessverre klatre ned istedenfor opp, siden det ikke var gode værutsikter for de neste dagene heller. Turen går ned til Camp 2 for hvile frem til vi får et nytt værvindu. På veien ned stopper jeg i Camp 3 og besøker mine iranske klatrekompiser som er på vei opp til Lhotse. Jeg blir hos dem helt til klokken nesten er 18 og da er det kun noen få sherpaer som er ute og bærer bører videre opp i fjellet. Det er bare helt fantastisk å klatre ned Lhotse Face helt mutters alene. Ingen vind og ingen mennesker. Helt alene i fjellet; for en fantastisk flott opplevelse!!!
Og når jeg kommer ned til Camp 2 får jeg servert en god porsjon middag; Dhal Bat…men det smaker faktisk veldig godt nå!
Ekspedisjonen fortsetter opp til Everest.
Les den spennende fortsettelse under Everest Expedition 2017
