Makalu Expedition 2014
English version coming soon
Sist dere hørte ifra meg var jeg i Kathmandu og pakket og forberedte til våres store ekspedisjon. Mye har skjedd siden det….
Ja akurat nå er jeg i Mendoza i Argentina og forbereder for en tur jeg skal guide opp til Aconcagua.
Men først vil jeg ta dere med på min lærerike og fantastiske reise i høst.
Vi startet med våres fokus og motivasjon mot sør-øst-ryggen (SE Ridge) av Makalu.
Gjennomvåte og en smule oppspiste av blodigler kom vi frem til Makalu Base Camp (BC) etter en uke vandring fra Num og Barun Valley (800m) til BC (4800m). Vi hadde regn og tåke det meste av turen, men desto mere fantastisk lysende mennesker som vi møtte og besøkte på veien.
Ved ankomst Base Camp skifter fokus totalt. Nå pakker vi vekk t-skjorte og shorts og finner frem klatresele, tau og stegjern. Vi kom raskt igang med våres akklimatiseringsturer, bæredag og hadde en natt i Advanced Base Camp (6000m) på SE Ridge.
Alt virket veldig bra; kroppen fungerte, vi hadde gode værmeldinger og vi var godt i gang med å flytte oppover i fjellet, helt til det britiske teamet på samme rute som oss ønsket oss bort fra ruten på SE Ridge. Ja, dette var det teamet som vi hadde koordinert med i forkant og som vi hadde underskrevet klatretillatelsen overfor de nepalesiske myndighetene hvor vi stod som deltakere. Dette var det teamet som vi skulle dele på byrdene med og kjempe sammen med mot toppen.
Nå opplevde vi regelrett å bli truet ned fra fjellet. Vi ble først forsøkt presset for penger, og etter flere ubehagelige og truende opplevelser fant vi det best å forlate SE Ridge og dårlig karma.
Vi pakket sammen, flyttet ned fra fjellet til Base Camp igjen og gjorde oss klare for å flytte hele ekspedisjonen våres til «normalruten» på nordsiden av fjellet. Det vil med andre ord si at vi flyttet oss rundt halve fjellet. Dette var en lang, veldig lang dagsmarsj gjennom et enormt morene-område med flott utsikt til Baruntse, Everest og Lhotse.
I vår nye Base Camp på 5700m møtte vi de eneste «innbyggerne»: 3 slovenske klatrere, som alerede hadde vært der og klatret i en uke. Vi teamet opp med dem og startet våre rotasjoner opp til Crampon Point (6000m), Camp 1 (6500m) og Camp 2 (6800m).
Alt går veldig bra, vi er i god form og har lagt en god klatreplan.
Men så kommer uværet inn: den store snøstormen som dessverre traff svært hardt noe vest for oss og forulykket 42 personer. Våre tanker går til deres etterlatte.
Vi ventet 10 dager i base Camp til stormen hadde gitt seg og snøen hadde «satt seg». Nå har vi mistet mye tid og en av slovenerne må forlat oss. Vi begynner å bli for få til å kunne klare å tråkke spor og bære utstyr og sette tau i fjellveggen fra Camp 2 (6800m) til Makalu La (7200m). Vi får nytt håp når et team med 6 Gurkaer kommer til vår Base Camp. Nå er vi nok folk til å jobbe oss opp til Makalu La. Vi gleder oss!
Vi blir enige om en tidsplan og at Gurka-teamet skal starte en dag før oss. De starter klatringen, men melder tilbake at snøen er for ustabil og returnerer. Dagen etter starter slovenerne, Garrett og jeg vår klatring og finner at snøen er god og det er fine forhold. Vi fortsetter opp til Camp 1 og melder til Base Camp som kan fortelle at Gurka teamet allerede har pakket sammen og startet sin retur ut av fjellet.
Nå er vi bare 4 igjen på fjellet: de to gjenværende slovenerne Irene og Mojica, Garrett og meg. Vi vil så gjerne klare dette! Vi blir to dager til i Camp 1 og Camp 2 og forsøker, men må bite i det sure eplet og innse at dette nå ikke er mulig med bare fire klatrere. Vi returnere til Base Camp.
Vi avslutter dagen med en wiskey og Roal Dahl-film på en bitteliten pc-skjerm i et iskaldt telt
Morgenen etter våkner jeg av at Moijca roper på hjelp: Irena har hyperventilert siden 0430. Vi forsøker å få pustefrekvensen hennes ned men etter en noe bedre periode forverres hennes situasjon drastisk og vi kaller på helikopter. Garrett og jeg jobber med Irena mens Mojica pakker. Helikopteret kommer etter 30 minutter og vi får evakuert henne.
Vi får senere høre at hun ankom sykehuset i Kathmandu uten pust og puls, men etter HLR klarte de å få henne tilbake til livet og hun er nå i Slovenia med kun svekket syn som en konsekvens. Vi er overlykkelige for at det gikk så bra.
Etter en uventet dramatisk morgen måtte vi skynde oss å pakke sammen og sette i marsj for å forsøke å nå Nedre Base Camp (4800m) innen det blir mørkt.
Vi går raskt nedover. I morene-området går det flere steinras som vi må kaste oss i ly for, noe som resulterer i et ødelagt fingerledd i et «kanakas-tryn» for min del. Vi kommer ned i mørket og tar kvelden raskt for morgenen etter starter et nytt kapittel: Vi flyr til Ama Dablam Base Camp.
English version coming soon
Sist dere hørte ifra meg var jeg i Kathmandu og pakket og forberedte til våres store ekspedisjon. Mye har skjedd siden det….
Ja akurat nå er jeg i Mendoza i Argentina og forbereder for en tur jeg skal guide opp til Aconcagua.
Men først vil jeg ta dere med på min lærerike og fantastiske reise i høst.
Vi startet med våres fokus og motivasjon mot sør-øst-ryggen (SE Ridge) av Makalu.
Gjennomvåte og en smule oppspiste av blodigler kom vi frem til Makalu Base Camp (BC) etter en uke vandring fra Num og Barun Valley (800m) til BC (4800m). Vi hadde regn og tåke det meste av turen, men desto mere fantastisk lysende mennesker som vi møtte og besøkte på veien.
Ved ankomst Base Camp skifter fokus totalt. Nå pakker vi vekk t-skjorte og shorts og finner frem klatresele, tau og stegjern. Vi kom raskt igang med våres akklimatiseringsturer, bæredag og hadde en natt i Advanced Base Camp (6000m) på SE Ridge.
Alt virket veldig bra; kroppen fungerte, vi hadde gode værmeldinger og vi var godt i gang med å flytte oppover i fjellet, helt til det britiske teamet på samme rute som oss ønsket oss bort fra ruten på SE Ridge. Ja, dette var det teamet som vi hadde koordinert med i forkant og som vi hadde underskrevet klatretillatelsen overfor de nepalesiske myndighetene hvor vi stod som deltakere. Dette var det teamet som vi skulle dele på byrdene med og kjempe sammen med mot toppen.
Nå opplevde vi regelrett å bli truet ned fra fjellet. Vi ble først forsøkt presset for penger, og etter flere ubehagelige og truende opplevelser fant vi det best å forlate SE Ridge og dårlig karma.
Vi pakket sammen, flyttet ned fra fjellet til Base Camp igjen og gjorde oss klare for å flytte hele ekspedisjonen våres til «normalruten» på nordsiden av fjellet. Det vil med andre ord si at vi flyttet oss rundt halve fjellet. Dette var en lang, veldig lang dagsmarsj gjennom et enormt morene-område med flott utsikt til Baruntse, Everest og Lhotse.
I vår nye Base Camp på 5700m møtte vi de eneste «innbyggerne»: 3 slovenske klatrere, som alerede hadde vært der og klatret i en uke. Vi teamet opp med dem og startet våre rotasjoner opp til Crampon Point (6000m), Camp 1 (6500m) og Camp 2 (6800m).
Alt går veldig bra, vi er i god form og har lagt en god klatreplan.
Men så kommer uværet inn: den store snøstormen som dessverre traff svært hardt noe vest for oss og forulykket 42 personer. Våre tanker går til deres etterlatte.
Vi ventet 10 dager i base Camp til stormen hadde gitt seg og snøen hadde «satt seg». Nå har vi mistet mye tid og en av slovenerne må forlat oss. Vi begynner å bli for få til å kunne klare å tråkke spor og bære utstyr og sette tau i fjellveggen fra Camp 2 (6800m) til Makalu La (7200m). Vi får nytt håp når et team med 6 Gurkaer kommer til vår Base Camp. Nå er vi nok folk til å jobbe oss opp til Makalu La. Vi gleder oss!
Vi blir enige om en tidsplan og at Gurka-teamet skal starte en dag før oss. De starter klatringen, men melder tilbake at snøen er for ustabil og returnerer. Dagen etter starter slovenerne, Garrett og jeg vår klatring og finner at snøen er god og det er fine forhold. Vi fortsetter opp til Camp 1 og melder til Base Camp som kan fortelle at Gurka teamet allerede har pakket sammen og startet sin retur ut av fjellet.
Nå er vi bare 4 igjen på fjellet: de to gjenværende slovenerne Irene og Mojica, Garrett og meg. Vi vil så gjerne klare dette! Vi blir to dager til i Camp 1 og Camp 2 og forsøker, men må bite i det sure eplet og innse at dette nå ikke er mulig med bare fire klatrere. Vi returnere til Base Camp.
Vi avslutter dagen med en wiskey og Roal Dahl-film på en bitteliten pc-skjerm i et iskaldt telt
Morgenen etter våkner jeg av at Moijca roper på hjelp: Irena har hyperventilert siden 0430. Vi forsøker å få pustefrekvensen hennes ned men etter en noe bedre periode forverres hennes situasjon drastisk og vi kaller på helikopter. Garrett og jeg jobber med Irena mens Mojica pakker. Helikopteret kommer etter 30 minutter og vi får evakuert henne.
Vi får senere høre at hun ankom sykehuset i Kathmandu uten pust og puls, men etter HLR klarte de å få henne tilbake til livet og hun er nå i Slovenia med kun svekket syn som en konsekvens. Vi er overlykkelige for at det gikk så bra.
Etter en uventet dramatisk morgen måtte vi skynde oss å pakke sammen og sette i marsj for å forsøke å nå Nedre Base Camp (4800m) innen det blir mørkt.
Vi går raskt nedover. I morene-området går det flere steinras som vi må kaste oss i ly for, noe som resulterer i et ødelagt fingerledd i et «kanakas-tryn» for min del. Vi kommer ned i mørket og tar kvelden raskt for morgenen etter starter et nytt kapittel: Vi flyr til Ama Dablam Base Camp.
