​Enjoy my story and the pictures below the links to the story published in some pretty awesome magazines (Norwegian and English):
KK: www.kk.no/livet/hanifa-24-er-analfabet-og-ble-tvangsgiftet-som-15-aring/70835384
The Guardian: 'I did it for every single girl': the first Afghan woman to scale Mount Noshaq | Afghanistan | The Guardian
​NOSHAQ EXPEDITION 2018
(Norwegian version scroll down)
Our adventure started in Kabul where we met the amazing Ascend girls. Ascend is an NGO that aim to empower women through mountaineering based leadership training (read more here www.ascendathletics.org). We were warmly welcomed wherever we came and it was good to finally start preparing for the expedition. We spent several days checking equipment, packing, sorting out and shopping necessary equipment. While in Kabul, we experienced everything from the warm hospitality to attacks near the airport the day before flying north to Ishkashim in Badakhshan Province in the north-eastern corner of Afghanistan. And the day we got on the plane and took off for the majestic Hindukush Mountains, there were fighting between the Taliban and local security forces in Zebak just 20km from Ishkashim. We landed safely farther east, giving us a 13 hour extra drive on the program. When arriving Qhesi Deh, we were accommodated at Malang's guesthouse. He was the first Afghan to climb Mt Noshaq in 2009 when the mountain was re-opened for climbing again after it had been closed for 30 years due to the security situation. We had many good conversations with Malang during our stay. We also arranged with permits from police and border police before heading for the mountain. We also had some start-up problems since the local security forces were understandably a bit tens after their experiences from Zebak, but after a few hours of negotiations we were allowed to embark on our adventure. We started our three days walk in to Base Camp. We were assisted by 42 strong local porters and their donkeys to get all of our supplies to Base Camp. Despite no common language, we had a great time with them and they offered us big smiles, laughter and some local jokes (we think)… absolutely priceless! 
We were so happy to support the local community by employing so many of them, and they were always very helpful. 
The three days walk into Base Camp went along a river originating from the glacier surrounding Mt Noshaq. We actually did a full marathon (42 km) from the elevation of 2600m to 4600m, so it was okay to divide it in three. As the first 15 km went through old unmarked minefields, we stay on the trail even when we needed to pee. We crossed rivers and landslides, open fields and old settlements. And the views of the mountains got better and better.

​Arriving BC
We wandered up and down on the moraine and hoped to get our first glimpse of Noshaq… ”maybe around the next corner”… and finally we saw the mountain; Majestic!
Some of the Ascend girls got overwhelmed by how massive the mountain is. At noon we reached Base Camp (BC) at about 4600m and started to establish our camp. We said goodbye to our porters and their donkeys, and were left alone in BC. Only the tent of a Polish climber was left alone, waiting for his master to return from the mountain. In BC, we found remains after previous years’ expeditions; stone walls built to be used as kitchen and bathroom, which we happily moved into. We enjoy our first day in BC; the girls had yoga with us, we read books, settled in, repaired the kitchen and bathroom and organized ourselves. Emilie and I planned our climbing schedule, went through equipment and sorted out team gear, while the others went for walks on the moraine. The rest of the day we relaxed outside in our “back yard" before having team meeting. 
After a rest day in BC, we walked up to the foot of the mountain where we practiced self arrest to be able to respond quicker if we fall. We made a deposit called crampon point. Here we stored our crampons, large climbing boots, climbing harness, ice axes and other equipment such as food and ropes which will be carried further up the mountain. We use 1.5 hours between BC and crampon point. Back in BC, we gather in the dining tent and tell stories, play cards, drink coffee and laughing our ass off over Sandro's sequin-pants-dance. Priceless !!!

BC to C1, training and cache
​One week after we left Kabul we planned to climb up to Camp 1 with equipment and make cache. Now we knew the snow conditions and we had got a feeling about how the first part of the mountain was like. We packed our backpacks with food, equipment and clothes that we needed higher up in the mountain. We used an hour from BC up to crampon point (CP), changed boots, geared up, re-packed and started the climb. The pace was very slow, it got steeper and some of the girls struggled to use their crampons and stay on their feet. We roped up; I had one rope team and Emilie had the other. One of the girls in my rope team struggled big time and it was not safe to continue. Emilie and I had to make the difficult but necessary decision to turn her around. I short-roped her all the way down to Crampon Point where Marina from Ascend met us and guided her to BC while I climbed up to the others at about 5000m. We couldn't make it to Camp 1 (C1) due to slow pace, so we found a small cliff where we cached our stuff. As we reorganised one of the girls managed to lose her backpack ... it accelerated down the mountain side. Our friends in BC saw it and were terrified. They believed it was a person. We returned to BC and were welcomed as "survivors", they had been so worried. The next day Emilie and I had to have a team meeting and tell everyone that pace and skills were not good enough to get everyone to the top. We had to give them an ultimatum; either all to Camp 2 or one to the top. They got the day to decide. The girls discussed, cried, argued, went for walks, chatted, laughed, hugged, were angry and disappointed, and cried more. In the evening they announced their decision; everyone would stand behind Hanifa and support her on the way to the top.
And now the adventure began! The next day we got up early and started our climb. Not far up the wall we were nearly hit by several rock falls. We reached Camp 1 and got our tent set up in an absolutely fantastic camp site with an incredible view. In a tiny stone kitchen that someone had made on a previous expedition, we found some old cans of coffee; GOLD!! We enjoyed an amazing sunset until the first stars appeared. The next day we enjoyed breakfast, the view and the old Illy's coffee we found, before we brought our empty backpacks, climbed down to the cache point and picked up everything we had left a few days before. Back in C1 we organised equipment, food and epigass that we were bringing up to Camp 2 (C2) the next day. We enjoyed a fantastic sunset and woke up again to great weather which we took advantage of for a long day's work. We packed all the backpacks and started our climb up to C2. It was a great day of hard work constantly short-roping. We used 5 hours up and only 30min packing everything carefully so no birds could eat the food. Then we return to C1, and also there we only used 30 minutes repackaging before starting the descent to BC. We left C1 at 17:30 and climbed the moraine ridge before heading out on the steep snow field which had turned in to an ice field. We needed to set anchors and secure our descent. It got dark and we climbed the last few hours with headlamps. Sandro and I crossed the mountain earlier to pass by Crampon Point while the others headed straight down to BC. It was very good that we went to CP because the glacier was about to “eat” our equipment. A huge crevasse had opened up. We moved the entire depot up on a safe rocky place, changed shoes, put away equipment, and brought with us equipment for the others. We were back in BC at 9:30 pm, and already in our sleeping-bags before 11 pm.

Summit Push, AMS (Acute Mountain Sickness) and drama.
We were ready for the summit push after one rest day in Base Camp where we did  preparation and packing, laundry, bucket showers, charging of all electrics and reviewed weather reports.
We sat off with heavy sacks. We had everything we needed for 10 days up in the mountains. Due to the warm weather, the snow conditions were unstable and we climbed as far as possible on the mountain ridge.
After one night in C1, we climbed up to C2 and once again enjoyed dinner in a fantastic sunset over Hindukush. We crawled into our tents after sunset, because the temperature dropped 20-25 degrees C.
​We had a needed rest day in C2. Hanifa didn’t feel good. She had very low O2 saturation and we were worried. The weather was great although the wind was increasing.
Next day Hanifa threw up and had too low O2 saturation, she had started to get altitude sickness. Emilie and I decided she had to go down to C1 to get better. This meant that we were already "eating" our buffer saved for rest days and weather days higher up in the mountain. Sandro volunteered to go all the way down to BC again to bring more food and epigass.
Dark clouds built up on the horizon, a change in the weather pattern. Maybe the storm forecasted to come in a few days… .we didn't like it.
Hanifa got better and they planned to climb up the following day. I planned to have a carry day with Theresa and Rob. We packed heavy packs and climbed 4 hours up to C3, there we enjoyed the view and carved a platform in the ice for our equipment, before returning to C2.
We were ready for the summit push, but then a sudden change happened; Hanifa got radio connection with BC and broke down in tears. It turned out that everyone was going to Kabul. No one was going to be in BC to support her attempt to reach the top. She was devastated, and unfortunately it took all day to get her mobilised again. We lost a valuable climbing day considering the weather forecast.

Summit Push, whiteout and technical climbing
We were ready! It climbed in a good pace; almost 100 meters per 30 minutes. We climbed “inside” the clouds all day so we really felt the cold. We reached C3 (6650m) and had to improve the tents' platforms. I managed to puncture an old epigass box which exploded, and we all  bursted in laughter. We discussed the weather forecast and enjoyed a fantastic sunset sitting above the clouds.
We woke up to total whiteout and realised that we couldn’t go anywhere. The clouds were rolling in and out, the wind was strong, snow drifting and sudden fog coming in all day. At the end of the day, wind calmed down and we had an absolutely magical sunset over a blanket of clouds.
Next day was the day with most technical climbing. We fixed ropes and climbed with almost 2000m straight down below us. We reached the top of the rock band and made our way through the snow further in to a plateau where it was nice to put up the tents. Hanifa was exhausted. She was freezing cold and didn’t manage to get off her crampons or harness. Emilie and I helped her, set up a tent and got her inside. Hanifa did not feel well, she had low O2 saturation and was very nauseous but manage to drink som hot water and eat a biscuit, and then she fell asleep. Emilie and I were worried about her and checked her regularly. She slept well.

Summit Push
We woke up to great summit weather! Nearly no wind and sunny, but a lot of fresh snow. We had to break trail and it was really tiring. Emilie started out and Sandro took over and continued as a machine the rest of the day. After about 4 hours hard work in deep snow, Theresa and Emilie turned around and returned to camp 4. Sandro and I agreed to guide Hanifa to the top, Rob joined us. We worked really good together and it was easier with only the three of us moving upwards together. The pace increased and after about two hours we reached the mountain ridge leading to the summit. It was only one hour left until sunset. At best, it would take one hour to reach the summit. Which meant the descent would be in the dark. Sandro and I agreed that we could do this together. I asked Hanifa; "YES", "GO" she groaned. The sun was approaching the horizon, and the top in front of us was bathed in gold. I let Hanifa go first to the summit; she walked on a carpet of gold. She was so very happy! I took the flag out of her backpack and she waved it high, kissed it and cried out from the top of Afghanistan; “Thank you my country, thank you my family. This is to all of you my strong sisters ”

I am sitting outside the tent enjoying the magic light of the sunset; sending the last ray of light over all the Hindukush mountain peaks looking like sharp gray silhouettes disappearing into the orange fog. The peaks vanishing in the fog and it all gets darker and darker before the first stars appears and the Hindukush is becoming a dream out there, down there. The temperature is dropping and I crawl in to my sleeping bag.  
We reached the top, reached the goal, rewritten world history!
Changing the world step by step, upwards onwards…


NORWEGIAN:

Eventyret startet i Kabul hvor vi møtte jentene i Ascend (www.ascendathletics.org) for først gang. Vi ble tatt varmt imot hvor enn vi kom og det var godt å endelig starte forberedelsene til ekspedisjonen. Vi brukte flere dager på å sjekke, pakke, sortere og handle nødvendig utstyr. Mens vi var i Kabul opplevde vi alt fra den varme gjestfriheten til angrep i nærheten av flyplassen dagen før vi skulle fly nordover til Ishkashim i Badakhshan-provinsen i det nord-østre hjørnet av Afghanistan. Og dagen vi satt oss på flyet og tok av mot de majestetiske Hindukush-fjellene, var det kamphandlinger mellom Taliban og lokale styrker i Zebak bare 20km fra Ishkashim. Vi landet trygt lenger øst, og fikk dermed en 13 timers ekstra kjøretur på programmet. Vell fremme i Qhesi Deh ble vi innkvartert på gjestehuset til Malang. Han var den første Afghaner til å bestige Mt Noshaq i 2009 da fjellet ble åpnet for klatring igjen etter at det hadde vært stengt i 30 år på grunn av uroligheter. Vi fikk mange gode samtaler med Malang, samt fikk ordnet med tillatelser fra politi og grensepoliti før vi begav oss inn mot fjellet. Litt oppstartsproblemer fikk vi også da de lokale sikkerhetsstyrkene hadde “litt høye skuldre” etter urolighetene i Zebak, men etter noen timers forhandlinger fikk lov å legge ut på vårt eventyr. Vi startet på en tre dagers marsj inn til Base Camp. Vi fikk hjelp av 42 sterke lokale bærere og deres esler til å frakte alt våres materiell inn til Base Camp. De kunne ikke et ord engelsk men hadde store smil og var alltid svært behjelpelige. Helt uvurderlig! Og vi var glade for at vi hadde mulighet til å sysselsette så mange av de lokale. Turen inn til Base Camp gikk langs en elv som kommer fra isbreen ved foten av Noshaq. Vi skulle nå bevege oss et maraton (ca 42km) fra 2600m til 4600m så det er greit å fordele det på tre dager med to overnattinger på vår vei. De første 15 km går også gjennom gamle umerkede minefelt, så vi holder oss på stien selv når vi må på do. Vi krysser side-elver og store stein-ras, åpne marker og gamle bosettinger. Og utsikten til fjellene blir bare flottere og flottere.

ANKOMST BC
Siste dagen innover dalen går vi opp og ned på morenerygger og håper å få våres første glimt av Noshaq…”kanskje rundt neste hjørne” … og endelig ser vi fjellet; Majestetisk!
Noen av Ascend-jentene blir målløse over hvor massivt og stort fjellet er. Vell fremme i Base Camp (BC) på ca 4600m, etablerer vi leir. Vi tar farvel med våre bærere og deres esler, og er alene i BC. Bare teltet til en polsk klatrer står ensomt og venter på sin herre som er oppe i fjellet. I BC er det rester etter tidligere års ekspedisjoner. Det er bygd steinvegger til kjøkken og do, som vi er glade for å kunne ta i bruk. Vi koser oss første dagen i BC; jentene har yoga med oss, vi leser bok, flytter inn, utbedrer kjøkken og do, rydder og organiserer oss. Emilie og jeg planlegger den videre klatringen, går gjennom utstyr og sorterer team gear, mens de andre tar små turer opp mot foten av fjellet. Resten av dagen slapper vi av ute på “tunet” før vi har team-møte. Til stadighet blir jeg stilt tilbake til 01.01.2000 kl 1800 fordi batteriet i klokka mi holder på å streike. Soraya “tryller” og får opp en ny klokke med bærerne som kommer opp med forsyninger til oss etter noen dager. Jeg holder på å sprekke av latter når jeg ser den utpregede “frilufts-klokken”. 
Etter en hviledag i BC, går vi opp til foten av fjellet hvor vi trener på selv-redning slik at vi blir i stand til å reagere raskt hvis vi skulle falle. Vi lager oss et depot ved foten av fjellet, hvor vi legger ifra oss utstyr som skal bæres videre opp i fjellet, samt lagrer våre stegjern, store klatrestøvler, klatresele, isøkser og annet utstyr som mat og tau. Vi bruker 1,5 timer mellom BC og foten av fjellet (crampon point) Vell tilbake i leir samles vi i spiseteltet og forteller historier, spiller kort, laster over bilder, drikker kaffe og morer oss kostelig over Sandro’s paljett-bukse-dans. Priceless!!!

BC til C1, trening og depot
En uke etter at vi forlot Kabul, planla vi å klatre opp til Camp 1 med utstyr og lage depot. Nå hadde vi testet snøen og sett hvordan fjellet så ut på nært hold. Vi pakket sekkene våre med mat, utstyr og klær som vi trengte høyere opp i fjellet. Vi brukte litt over en time opp til crampon point, skiftet, pakket om og startet klatringen. Det gikk veldig sent oppover, det ble brattere og noen av jentene slet med å holde seg på beina. Vi knøt oss inn i tau; jeg tok ett tau-lag og Emilie tok det andre. Ei av jentene i mitt tau-lag fikk så store problemer at det sikkerhetsmessig ikke var forsvarlig å fortsette oppover. Emilie og jeg måtte til slutt ta den tunge beslutningen at hun ikke kunne fortsette oppover. Jeg klatret med henne i kort tau helt ned til Crampon Point hvor Marina fra Ascend møtte oss slik at hun kunne ta henne med ned til BC mens jeg returnerte til de andre oppe i fjellveggen. Vi klarte ikke å komme helt opp til Camp 1 (C1) på grunn av for tregt tempo, så vi fant en avsats i fjellet hvor vi puttet utstyret inn i sprekker og la store stein oppå. Mens vi hang oppi fjellsiden og reorganiserte oss og tok en matbit, klarte ei av jentene å miste sekken sin...den skjøt fart nedover fjellsiden. De i BC så dette og var livredde for at det var en person. Vi returnerte vi til BC og ble tatt imot som “overlevende”, de hadde vært så bekymret. Neste dag måtte Emilie og jeg ha team møte og fortelle alle at tempo og ferdigheter ikke var bra nok til at vi kunne få alle til topps. Vi måtte gi dem et ultimatum; enten alle til Camp 2 eller en til topps. De fikk dagen til å bestemme seg. Jentene diskuterte, gråt, kranglet, gikk turer, pratet, lo, klemte, var sure og skuffet og gråt litt igjen. På kvelden kom de med avgjørelsen; alle ville stå bak Hanifa og støtte henne på veien til topps.
Og nå startet eventyret!
Neste dag kom vi oss tidlig avgårde og startet klatringen på våt og råtten snø. Ikke langt oppe i veggen gikk det også flere steinsprang. Vi tok bare små pauser underveis og nådde Camp 1 og fikk satt opp våre telt på en helt fantastisk teltplass med en ubeskrivelig utsikt. I et bittelite stein-kjøkken som noen hadde laget på en tidligere ekspedisjon, fant vi noen gamle bokser med kaffe; GULL!! Vi koste oss ute foran teltene til et fantastisk fargespill på himmelen frem til de første stjernen kom frem. Neste dag tok vi oss god tid til frokost, nyte utsikten og den gamle Illy’s kaffe’n som vi fant. Vi lå strødd utenfor teltene og nøt sol og utsikt og kaffe før vi tok med tomme sekker og klatret ned til det provisoriske depoet og hentet alt vi hadde lagt igjen der et par dager før. Vell tilbake i C1 sorterte vi utstyr, mat og epigass som skulle videre opp til Camp 2 (C2) neste dag. Vi nøt en fantastisk solnedgang og våknet igjen til flott vær som vi kunne utnytte til en lang dags arbeide. Vi pakket alle sekkene og startet klatring opp til C2. Det ble en flott dag på god snø men det var tungt med konstant short-roping. Vi brukte 5 timer opp og bare 30min på å pakke alt inn i fjellsprekker slik at ingen fugler kan spise opp maten for oss. Deretter returnerer vi til C1, og bruker 30 min på ompakking før vi starter turen videre ned til BC. Vi drar fra C1 kl 17:30 og klatrer først på moreneryggen før vi går ut på snøfeltet som nå er blitt svært isete. Vi må sette sikringer for å komme over og kan deretter krysse løsere snø og stein/fjell-felt. Det blir mørkt og vi klatrer de siste timene med hodelykt. Sandro og jeg skrår over fjellet tidligere og går innom Crampon Point mens de andre drar direkte ned til BC. Det er bra at vi drar innom CP for der har det åpnet seg en stor bresprekk som er i ferd med å sluke alt materiellet våres. Vi flytter hele depoet opp på stein-grunn, skifter sko, legger fra oss utstyr, og tar med oss det de andre ville vi skulle ta med av sko og staver fra CP. Vi går oss litt bort på vei tilbake, men holder retningen og et bra tempo, så vi er tilbake i BC kl 21:30, får i oss mat og drikke og er i posen før kl 23.
TOPP-STØT, HØYDESYKE OG DRAMA
Vi var klare for topp-støt etter en hviledag i Base Camp med klargjøring og pakking, klesvask, bøtte-dusj, til og med hår-vask på Theresa og Rob, lading av alle elektriske duppedingser, overføring og tømming av minnebrikker, sortering og kalkulering av mat og gjennomgang av flere værmeldinger.
Vi sa farvell til noen klatrere fra Slovenia/Estland/Skottland som hadde fått mage-trøbbel og måtte avbryte sin ekspedisjon. Vi sa også farvel til vårt BC team som skulle returnere til Kabul før vi satt i vei over morenen med ganske tunge sekker. Nå var vi lastet opp til å klare de dagene vi hadde kalkulert med å nå toppen, samt eventuelle dager med hvile eller dårlig vær. Nå hadde vi med oss alt vi trengte for 10 dager oppe i fjellet; mat epigass, klær, telt... på CP skifter vi og laster opp enda mere utstyr. Vi klatrer sent oppover med sekker på cirka 25kg så vi bruker neste 6 timer opp til C1.
På grunn av det varme været er det blitt mindre snø, og den er veldig isete, så Emilie og jeg har Hanifa og Theresa i kort tau. Vi går på fjellryggen som er det sikreste på grunn av snøforholdene. I C1 nyter vi middag og snøsmelting til en fantastisk solnedgang før vi tar tidlig kvelden for neste dag skal vi videre opp til C2.
Vi hadde en rolig start og vi klatrer sakte oppover med flere pauser siden sekkene våre nå var svært tunge. Høyden merkes ved at det blir kaldere og således blir pausene også automatisk kortere. Like før C2 holdt Hanifa på å miste sekken sin, den stoppet heldigvis i en snøskavl og jeg kunne gå ned og fiske den opp. Theresa orket ikke å klatre helt opp med sekken sin, så jeg sikret den med en is-skrue og gikk ned og hentet den etter at vi hadde ankommet C2. Vi fikk opp teltene våre, og nok en gang kunne vi nyte middag og snøsmelting til en fantastisk solnedgang over Hindukush. Vi trekker i telt like etter at sola er gått ned, for da dropper gradestokken med 20-25 grader.
Vi legger inn en hviledag her i C2 og det trengs. Flere har ikke sovet mye og er slitne etter klatreturen opp hit. Hanifa var ikke i form. Hun har en meget lav O2-metning. Hun får Diamox og vi blir enige om at hvis ikke hennes metning og generelle form er bedre dagen etter, må vi ha en hviledag til. Det er kaldt her, så vi er ikke utenfor teltene når det ikke er sol. Vi sparer på kreftene våre og prøver å spise og sove. Emilie og Hanifa spiser lite, så jeg er bekymret for deres energinivå og krefter. Været er flott selv om vinden er økende.
Neste dag er vi flere som har sovet litt bedre, men Hanifa er ikke bra. Hun kaster opp og har altfor lav O2-metning, hun har begynnende høydesyke. Emilie og jeg bestemmer at hun må ned til C1 for å prøve å bli bedre. Dette betyr også at vi allerede "spiser" av vår buffer med tanke på hviledager og uværsdager høyere oppe i fjellet. Sandro tar på seg oppgaven å gå helt ned til BC igjen for å hente mer mat og epigass.
Vi ser en liten prikk oppe i fjellet som blir større og større, det er Lukas fra Polen som kommer ned fra toppen. Han klarte toppen, og var på vei ned til BC. Han tok seg tid til en kopp med suppe og til å fortelle oss om ruta, snøforhold og tau. Det var verdifull informasjon.
Sandro, Emilie og Hanifa klatrer ned til C1 og BC, og sender meg melding når de er vell ankommet. Jeg sitter utenfor teltet og nyter det magiske lyset i solnedgangen; alle Hindukush fjelltopper som skarpe grå silhuetter som forsvinner i den orange tåka og blir mørkere og mørkere før de første stjernen tennes og Hindukush er en drøm der ute, der nede. Kulda biter og jeg hopper i soveposen.
I C2 tar vi det rolig, reparerer og utbedrer utstyr. To polakker kommer opp (Adrian og Arak), de er på akklimatiserings-rotasjon. Det blåser opp, og når sola er på vei ned, er det for kaldt til å være ute. Store skyer er i ferd med å bygge seg opp i horisonten i sør, det er endring fra tidligere. Mulig uværet som er varslet skal komme inn om noen dager….vi liker det ikke. 
Jeg tekster med Emilie i C1 og hun forteller at Hanifa er bedre og de planlegger å komme opp påfølgende dag. Jeg planlegger å ta en bære-dag sammen med Theresa og Rob. Vi pakket tunge sekker og det er tungt å brøyte spor samtidig som jeg sikrer Theresa i kort tau i denne høyden. Vi bruker litt over 4 timer opp, der nyter vi utsikten og hugger plattform i isen slik at vi får lagret utstyret på en sikker måte før vi returnerer til C2. Det går raskt ned; vi tar 200 høydemeter pr 20 minutter og er nede før det er gått en time. Der møter vi endelig Sandro, Hanifa og Emilie som nettopp er kommet tilbake, det er godt å være i rute igjen. 

Alt lå til rette for å flytte oppover i fjellet, vi gjør klar, men så skjer en plutselig endring. Hanifa får radio-forbindelse med BC og bryter fullstendig sammen. Det viser seg at alle drar til Kabul. Ingen blir igjen for å støtte hennes forsøk på å nå toppen. Hun er utrøstelig. Jeg bruker masse tid på å forsøke å prate med henne på et slags dari-engelske. Jeg gir henne min lille maskot Pingo som raskt døpes om til Mortal som betyr smilende blomst på dari. Hun føler støtte i den og i oss som hun nå er sammen med, men det tar dessverre hele dagen å få henne mobilisert igjen. Vi mister en verdifull klatre-dag med tanke på værutsiktene fremover. 

Summit Push, whiteout og teknisk klatring
Nå var vi klare! Etter frokost, snøsmelting og pakking går det jevnt oppover. Vi klarer nesten 100 høydemeter per 30 minutter. Vi har klatret inne i skyene hele dagen så kulda merkes godt. Vi kommer oss opp til depoet ved C3 (6650m) som vi hadde laget, og utbedrer plattformene til teltene. Jeg klarer å hugge hull på en gammel epigass-boks som lå under isen og vi får oss en eksplosjon med påfølgende latterkule. Vi diskuterer værvarselet og nyter en fantastisk solnedgang her vi sitter over skylaget før kulda blir bitende og vi kryper inn i teltene og tar tidlig kvelden.
Vi våkner til snødryss i ansiktet. Teltet var iset ned, og total whiteout og forstår at vi ikke kommer oss noen vei med det første. Skyene ruller inn og ut kombinert med sterk vind, snødrev og plutselig tåke. Emilie, Sandro og jeg tar en liten rekognosering opp på neste avsats i fjellet. Vi fikk litt oversikt på videre terreng da skyene åpnet seg noen minutter. Resten av dagen gikk med til snøsmelting, spising, hydrering og en helt magisk solnedgang over et teppe av skyer. 
Neste dag har det klarnet opp og vi kan starte den mest tekniske klatre-dagen. Første del er tung da vi må brøyte vei etter snøen som har falt. Det er bratt og mye klyping før vi legger tau, samt bruker Lukas sitt tau som han hadde lagt igjen, og klatrer de ca 80 meterne rett opp til Camp 4. Nå klatrer vi på ca 7000m og har 2000m rett ned under oss mot isbreen som går til BC. Vi ser BC herifra. Vi nådde toppen av fjellsiden kl 18 og stolper oss vei videre inn til et platå hvor det er fint å sette opp teltene. Nå er Hanifa helt utslitt, hun klarer ikke å ta vare på seg selv. Hun er kald men får hverken av seg stegjerna eller tar på seg jakke. Emilie og jeg hjelper henne, setter opp telt og får henne inn. Emilie starter snøsmelting mens jeg tok værmelding og info med begge telt angående morgendagen som vi forbrente oss på å ta topp-støtet. Hanifa føler seg ikke i form, hun har lav O2-metning. Hun er veldig kvalm men får i seg litt varmt vann og kjeks, og klarer å sovne etter en urolig stund. Emilie og jeg er urolige for henne og sjekker henne jevnlig. Hun sover.

Summit Push
Emilie og jeg våkner tidlig, men lar Hanifa sove så lenge hun klarer. Vi er usikre på om hun er i form til å gå til toppen. Været er strålende. Nesten vindstille og sol. Plutselig våkner Hanifa og er klar til å gå som om hun aldri hadde vært påvirket av høyden. Vi smelter snø og gjør oss klar for oppstøtet. Det er mye nysnø vi må brøyte oss gjennom, det er slitsomt og tærer på kreftene her oppe i høyden. Emilie starter og Sandro tar over og fortsetter som en maskin resten av dagen. Det går allikevel svært sent og altfor lange pauser. Etter ca 4 timer er Theresa utslitt, hun føler hun må kaste opp for hvert skritt hun tar. Vi tar en pep-talk i fjellveggen og blir enige om at Emilie tar med seg Theresa tilbake til C4. Rob sier han vil forsøke å nå toppen men at han kan klare seg alene. Sandro og jeg blir enige om å guide Hanifa til toppen. Det er et veldig godt samarbeid og det er enklere når det bare er oss tre som skal bevege oss oppover. Plutselig øker tempoet våres og vi er raskt oppe på fjellryggen som fører mot toppen i fine bølger.  Vi har en fantastisk utsikt utover Hindukush. Det er blitt sent, nå er det bare en time igjen til solnedgang. Hva gjør vi nå? I beste fall vil det ta en time å nå toppen. Det betyr også at returen blir i mørket. Sandro og jeg blir enige om at vi kan klare dette sammen. Jeg spør Hanifa om hun er klar for å gå videre, om hun er klar for å klatre nedover i mørke og anda mere kulde. “JA” stønner hun. Jeg ser henne i øynene og spør igjen. “JA”, “GO” stønner hun. Sandro og jeg er glade. Vi fortsetter mot toppen! Solen nærmer seg horisonten, fargene blir vakrere og vakrere og fjellene i det fjerne blir slørete. Toppen foran oss bader i gull. Det er helt fantastisk å gå på et teppe av snø som skinner som gull. Jeg lar Hanifa gå først mot toppen; hun går på en løper av gull. Hun er så inderlig glad! Jeg tar ut flagget fra sekken hennes og hun strekker det høyt til værs, kysser det og roper ut fra toppen av Afghanistan; “ Tusen takk mitt land, tusen takk min familie. Dette er for alle dere mine sterke søstre”


Jeg sitter utenfor teltet og nyter det magiske lyset i solnedgangen; alle Hindukush fjelltopper som skarpe grå silhuetter som forsvinner i den orange tåka og blir mørkere og mørkere før de første stjernen tennes og Hindukush er en drøm der ute, der nede. Kulda biter og jeg hopper i soveposen.
​Vi har nådd toppen, nådd målet, skrevet verdenshistorie! 
Changing the world step by step, upwards onwards…