14. Desember/ 14th of December
English version; scroll down.
DO YOU REMEMBER?
Husker du Mingmar? Jeg traff Mingmar første gang da vi evakuerte Pemba fra Samaguan. Blant mennene i Dahlit-samfunnet var det en beskjeden mann som holdt seg i bakgrunnen men hjalp alltid til ved den minste anledning. Jeg spurte hvem han var og hvor han bodde? Da viste de meg et lite skur laget av presenninger og et par bølgeblikk-plater. Her bodde Mingmar sammen med sin mor. Her hadde han også sitt verksted. Han er den eneste smeden i Samaguan.
Jeg hadde ikke mye å gi han, men han fikk mitt siste par sko, det var det eneste jeg hadde den gangen.
Jeg spurte ham hva han hadde behov for, hva han ønsket seg. Da svarte han at hans høyeste ønske var at alle barna til Pemba kunne få en porsjon middag hver dag. Og så ønsket han seg at han fikk jobb hver eneste dag. Mingmar lever av strøjobber. Han tar på seg alle slags oppgaver for landsbyen; han jobber som porter, han lager alle arbeider som det trengs en smed til, han sanker inn ved og hjelper til med bygging.
Han ønsket at han en dag kunne få bygd opp huset sitt som raste sammen under jordskjelvet. Men foreløpig har han hjulpet til med å få ferdig huset til Pemba, Pema og barna.
Da jeg besøkte ham en kveld, satt han alene under presenningen sin, spiste litt ris og spilte på sin hjemmelagde gitar. Jeg spurte ham hvorfor han ikke satt inne sammen med Pema og barna, men han svarte at han ville ikke belemre dem med en ekstra munn å mette. Sannheten er at det er Mingmar som bidrar slik at de får mat på bordet. Det var trist å se en så dyktig, og stolt mann være så tilsidesatt.
Sykepleieren i Samaguan, Tsewang, fortalte meg at Mingmar har vært uvurderlig i perioden Pemba har vært på sykehus. Han har hjulpet til med alt. Til og med under fødselen var han der og hjalp til, tok vare på barna og vasket blod etterpå.
Det er så godt å kunne fortelle at ved hjelp fra dere har vi nå klart å få lokalsamfunnet til å hjelpe med å bygge opp huset til Mingmar slik at han kan gå vinteren i møte under sitt eget tak.
Mingmars mor døde i sommer, nå gir han alt til alle andre.
Dagens oppgave:
Stopp opp og slå av en prat med noen som kanskje ikke har fått et smil engang i dag: en gammel dame, en gammel mann, en uteligger, en narkoman….Ta deg tid til det!
DO YOU REMEMBER?
Do you remember Mingmar? I met him for the first time when we evacuated Pemba from Samaguan. Among the men in the Dahlit-community there was one very silent and humble man always in the background and always helping everyone with everything; that was Mingmar. I asked who he was and where he lived and they showed me a tiny little shed made og tarpaulins. He lived there together with his mother. He is the only blacksmith in Samaguan and he also had his work space here under this tarpaulin.
At that time I didn't have anything to give him but my last pair of shoes. I asked him what he needed, or what his wishes were and he answered me: the only thing I wish for is food for Pemba's children and jobbs for me so I can provide food.
He lives off causal jobbs/ small jobbs given by the villagers, such as collecting firewood, jobbs as porter, and of course blacksmith-jobs.
He also had a wish to one day maybe rebuild his own house which were damaged during the earthquake. Until now he has helped rebuild Pemba’s house.
When I visited him one evening, he was sitting al alone under his tarpaulin, with a little bowl of rice, playing his homemade guitar. I asked him why he didn't eat together with Pema and the children, and he answered me that he didn't want to be a burden on them. The truth is that Mingmar is the breadwinner for them all.
It was sad to see such a clever and proud man being so minimized.
The nurse in Samaguan, Tsewang, told me that Mingmar had been of invaluable support the periode Pemba was away. He had helped the family with everything. Even during Pemas delivery, he was there helping, he took the responsibility for the children, he even cleaned up all the blood.
With the help from you, it is so good to be able to help Mingmar. We have managed to get help from the local community to rebuild his house. Now Mingmar can sleep under his own roof during the cold winter.
Mingmar’s mother died this summer, now he is there helping everyone else.
Todays task:
Pause for a moment and chat with someone who may not even have received a smile today: an old woman, an old man, a homeless person, a drug addict…
Take your time to do that!
English version; scroll down.
DO YOU REMEMBER?
Husker du Mingmar? Jeg traff Mingmar første gang da vi evakuerte Pemba fra Samaguan. Blant mennene i Dahlit-samfunnet var det en beskjeden mann som holdt seg i bakgrunnen men hjalp alltid til ved den minste anledning. Jeg spurte hvem han var og hvor han bodde? Da viste de meg et lite skur laget av presenninger og et par bølgeblikk-plater. Her bodde Mingmar sammen med sin mor. Her hadde han også sitt verksted. Han er den eneste smeden i Samaguan.
Jeg hadde ikke mye å gi han, men han fikk mitt siste par sko, det var det eneste jeg hadde den gangen.
Jeg spurte ham hva han hadde behov for, hva han ønsket seg. Da svarte han at hans høyeste ønske var at alle barna til Pemba kunne få en porsjon middag hver dag. Og så ønsket han seg at han fikk jobb hver eneste dag. Mingmar lever av strøjobber. Han tar på seg alle slags oppgaver for landsbyen; han jobber som porter, han lager alle arbeider som det trengs en smed til, han sanker inn ved og hjelper til med bygging.
Han ønsket at han en dag kunne få bygd opp huset sitt som raste sammen under jordskjelvet. Men foreløpig har han hjulpet til med å få ferdig huset til Pemba, Pema og barna.
Da jeg besøkte ham en kveld, satt han alene under presenningen sin, spiste litt ris og spilte på sin hjemmelagde gitar. Jeg spurte ham hvorfor han ikke satt inne sammen med Pema og barna, men han svarte at han ville ikke belemre dem med en ekstra munn å mette. Sannheten er at det er Mingmar som bidrar slik at de får mat på bordet. Det var trist å se en så dyktig, og stolt mann være så tilsidesatt.
Sykepleieren i Samaguan, Tsewang, fortalte meg at Mingmar har vært uvurderlig i perioden Pemba har vært på sykehus. Han har hjulpet til med alt. Til og med under fødselen var han der og hjalp til, tok vare på barna og vasket blod etterpå.
Det er så godt å kunne fortelle at ved hjelp fra dere har vi nå klart å få lokalsamfunnet til å hjelpe med å bygge opp huset til Mingmar slik at han kan gå vinteren i møte under sitt eget tak.
Mingmars mor døde i sommer, nå gir han alt til alle andre.
Dagens oppgave:
Stopp opp og slå av en prat med noen som kanskje ikke har fått et smil engang i dag: en gammel dame, en gammel mann, en uteligger, en narkoman….Ta deg tid til det!
DO YOU REMEMBER?
Do you remember Mingmar? I met him for the first time when we evacuated Pemba from Samaguan. Among the men in the Dahlit-community there was one very silent and humble man always in the background and always helping everyone with everything; that was Mingmar. I asked who he was and where he lived and they showed me a tiny little shed made og tarpaulins. He lived there together with his mother. He is the only blacksmith in Samaguan and he also had his work space here under this tarpaulin.
At that time I didn't have anything to give him but my last pair of shoes. I asked him what he needed, or what his wishes were and he answered me: the only thing I wish for is food for Pemba's children and jobbs for me so I can provide food.
He lives off causal jobbs/ small jobbs given by the villagers, such as collecting firewood, jobbs as porter, and of course blacksmith-jobs.
He also had a wish to one day maybe rebuild his own house which were damaged during the earthquake. Until now he has helped rebuild Pemba’s house.
When I visited him one evening, he was sitting al alone under his tarpaulin, with a little bowl of rice, playing his homemade guitar. I asked him why he didn't eat together with Pema and the children, and he answered me that he didn't want to be a burden on them. The truth is that Mingmar is the breadwinner for them all.
It was sad to see such a clever and proud man being so minimized.
The nurse in Samaguan, Tsewang, told me that Mingmar had been of invaluable support the periode Pemba was away. He had helped the family with everything. Even during Pemas delivery, he was there helping, he took the responsibility for the children, he even cleaned up all the blood.
With the help from you, it is so good to be able to help Mingmar. We have managed to get help from the local community to rebuild his house. Now Mingmar can sleep under his own roof during the cold winter.
Mingmar’s mother died this summer, now he is there helping everyone else.
Todays task:
Pause for a moment and chat with someone who may not even have received a smile today: an old woman, an old man, a homeless person, a drug addict…
Take your time to do that!
RSS Feed
