Blog Archives

Christmas Shopping in September

25/9/2017

Christmas Shopping in September

FOR ENGLISH; SCROLL DOWN

En liten historien om en stor handletur….. Ja for hvordan føles det egentlig å vite allerede i september (ja kanskje helt siden forrige jul) at du som mor ikke får anledning til å kjøpe julegaver til dine barn…?
Det er nok ganske umulig å forstå hvor viktig skoene til skoleuniformen er…Skoene som hører til uniformen, og som alle elevene egentlig skal ha…ja det er muligens det viktigste. Og skoene gir status!! Det viser på en måte at en kommer fra “et møblert hjem”, det er symbolsk… det betyr så mye mer enn hva vi kan forstå. Det er vanskelig for meg å forsøke å formulere det jeg opplever når jeg ser hvor viktig skoene er og hvor mye det betyr for dem. Det betyr liksom ikke så mye om du ikke har hele uniformen, så lenge den er ren og at den er pent lappet sammen. Mange av dem har bare en skjorte, og ikke korrekt bukse…men skoene!!!
Juliet (deres mor) hadde en drøm om å gi alle sine 4 sønner sko til jul, men hun visste også at hun aldri ville få muligheten til det… hun ville aldri klare å skaffe nok penger til å få råd til de sorte lær-skoene som hører til en korrekt skoleuniform.

Se hvor GLADE de er for å få nye sko!!! En julegave i september!

ENGLISH:
A little story about a great shopping trip…. Yes, how would it actually feels like knowing that you (already in September) will not be able to give any Christmas presents to your children…?
It is difficult for us to understand how important shoes are to the school kids who wear (are supposed to wear) uniforms. It kind of gives them status and if they have enough money to get shoes….it is symbolic…it means so much more then we can ever imagine. It is so difficult for me to put this into words because I have seen and felt how important shoes are for this kids. It doesn't matter if you dont have all of the uniform as long as it is clean and repaired, maybe you only have the shirt and not the propper pants…but the shoes!!!
Juliet (their mother) had a dream; she wanted to give all her 4 boys new shoes for Christmas, but she also knew that she would never get the opportunity …she could never manage to get enough money for buying the black leather shoes which are the propper shoes for school.
This is how HAPPY they got!!! A Christmas gift in September!!

0 Comments

The small fisherman's village Kigugu

11/9/2017

1 Comment

I could have looked the other way
I could have continued my run

FOR ENGLISH; PLEAE SCROLL DOWN

Den lille fisker landsbyen Kigungu
Juliets historie

Her er historien om en bitteliten fisker-landsby som det egentlig er rart at jeg fant. Den ligger gjemt på en halvøy utenfor rullebanen til Entebbe Internasjonale flyplass. For å komme dit må man passere gjennom utallige både militære sjekk-poster og politi vakttårn og sjekk-poster, helt til man kommer til den siste politi-stasjonen som nesten er som en inngangsport til landsbyen.
Men jeg skulle jo løpe rundt flyplassen, og det hadde jeg jo bestemt meg for, og så ble jo min oppmerksomhet fanget av lille funksjonshemmede Ntabazi, og siden den dagen har jeg vært på besøk i landsbyen mange ganger.
Hvordan er det så på denne lille plassen, så avskåret fra resten av verden?
Hvordan har egentlig Juliet’s familie det, og hvor stor er den egentlig?
Hva lever de av, og hvilken rolle spiller politiet her?…de patruljerer jo svært ofte i sine skinnende pickup’er…
Her skal jeg prøve å gi dere et bilde på hvordan det er i en sikkert ganske så normal liten landsby litt avskåret fra det meste utenfor allfarvei i Uganda.
Juliet’s søster Mastula, tar meg hjertelig imot når jeg kommer på overraskende besøk en lørdag formiddag. Barna Enock og Eric kommer løpende mot meg og hopper opp på meg; for en hærlig velkomst! Ntabazi og Edrine sitter inne i skuret bøyd over fulle tallerkner, de kikker opp og gliser med munnen full av bønner og ris. For et nydelig syn; de sitter midt oppi fillene i det falleferdige skuret og er lykkelige over den store tallerken mat de har fått. det gjør meg så inderlig glad!
Mastula forklarer meg at Juliet har kokt mat til dem alle, og er nå hos deres mor for å gi mat til henne. Det er utrolig flott å se hvordan samfunnet her tydeligvis er vant til å dele på det lille man har. Det ligger virkelig i ryggmargen deres;
Juliet hadde allerede startet sitt lille bakeri, og foran hennes skur stod det nå et vaklevorent bord med en sprukket plastbøtte med smult-boller oppi. Disse var til salgs for 40 øre stykket. Jeg kjøpte 10 stk og delte dem ut til barna. Og det var så utrolig flott å se hvordan de delte opp sin egen lille smult-bolle og gav de små bitene til andre barn som ikke hadde fått.
Her tror jeg det ikke bare drypper på klokkeren, men det fosser ned på klokkeren når det regner på presten. Og nå som Juliet hadde fått ris og bønner, så kokte hun til hele stor-familien, og til naboene.

Juliet kom løpende nedover den støvete grusveien med åpne armer for å ønske meg velkommen. Hun viste meg stolt hvordan hun hadde delt opp små hauger av kull som hun solgte foran sitt lille skur. Hun fortalte at hun hadde solgt både brød og smult-boller hver dag nå. Søsteren brøt inn og forklarte at “det er litt avhengig av hvordan situasjonen til fiskerne er”. Hmmm… dette måtte jeg få litt nærmere forklart. De pekte på en pickup fullastet med bevæpnet politi og gav tegn til at vi skulle prate om det senere. De spurte om jeg heller ville bli med og besøke bestemor; ja, klart det! Vi trasket nedover den røde, støvete veien mens pickup’en med politi suste forbi oss. Mastula, er 15 år og har gått ett år på “highschool”. Hun er litt mer frittalende og startet å fortelle om politiets rolle i landsbyen. Kort oppsummert: politiet har full kontroll på dem og “money talks”. Når fiskerne kom inn med fangsten tidlig på morgenen, stod politiet og kontrollerte fangsten. Det varierte fra dag til dag hvilket “ mål” eller vekt som var akseptabelt. Og politiet fant alltid en grunn til å beslaglegge fangst, båt eller fengsle fisker. Og ingen eller ingenting ble løslatt uten at penger ble betalt, penger som gikk rett i lommen på politiet. Mastula fortalte også at politiet slo fiskerne, og at det var grunner til at flere av barna i landsbyen ikke hadde fedre.
Her var det visst mye som foregikk uten at noen satt et kritisk blikk på deres situasjon.
Vi kom frem til bestemor, som satt og solgte garn-staur til fiskerne. Hun satt der med tre barnebarn kravlende rundt seg. Det var jentene til Juliets andre søster, Namale. De var 5 måneder, 3 år og 5 år. Bestemor forteller meg at hun har 5 jenter. To av dem er gift, har barn og bor med sine menn utenfor denne landsbyen. Her bor hun sammen med Namale (27), hennest tre jenter og Mastula (15). Hun viser meg et bittelite krypinn i et murhus. Her er en trippel-køye og en seng, og det er alt. Ikke et vindu engang. Men en dør full av hull, og ingen elektrisitet, bare et bittelite stearinlys. Egentlig bodde Juliet og hennes fire gutter her også, men bestemor’s helse klarte ikke det lenger, så hun ba Juliet om å flytte ut, og slik var det jeg bumpet oppi Juliet og hele denne historien.
Min neste oppgave nå blir å få til et møte med jurist for å få klarlagt et ryddig kjøp av et lovlig stykke jord, samt få satt opp et lite hus til hele stor-familien. Bestemor er satt på saken med å finne et stykke jord, og prisen på det. Hun er lur, og har forstått at her skal Muzungu (=“hvit mann”) holdes utenfor slik at vi får mest mulig for pengene.
La oss se hva vi får til, jeg har et håp om å kunne gjøre en forskjell for dem :)

The small fisherman's village Kigungu
Juliet's story

Here is my story about the small fisherman’s village Kigungu. It is nearly strange that I found it as it is hidden on a peninsula outside of the runway to Entebbe International Airport, Uganda. To get there, you have to pass through countless military checkpoints and police watch towers and checkpoints, until you reach the last police station which is almost like a entry gate to the village.
But I wanted to do my run around the airport, and I had decided to do so, and then my attention was caught by little disabled Ntabazi, and since that day I have been visiting the village many times.
But how is it here; this little place so cut off from the rest of the world? How does Juliet's family really do, and how big is this family really? How do they survive and what role do the police play here? ... they patrol very often in their shiny pickups ...
I will try to give you a picture of what this life is like here, in a most likely normal village, but totally cut off from the rest of the world, and totally off the grid.
Juliet's sister Mastula, warmly welcomed me when I came on a surprise visit last Saturday morning. The kids Enock and Eric came running towards me and jumped onto me; what a wonderful welcome greeting!
Ntabazi and Edrine were sitting inside the shed bowed over their plates, they look up and grinned with their mouth full of beans and rice. What a beautiful sight; they sat on top of some worn out blankets in the middle of this ramshackle shed and were so happy about the big plate of food they had received. This sight made me so happy! Mastula explained that Juliet had cooked food for all of them, and was now with her mother to give her food.
It's amazing to experience how this community is used to share every single little thing they get.
Juliet had already started her little bakery, and in front of her shed there was now a little table with a plastic bucket full of donuts. She sold them for 5 cent per piece. I bought 10 pieces. I paid triple price…I told them I had to pay “muzungo-price”. They laughed!!!
I did what I just had learned by seeing how they shared everything, so I gave them all away to the kids. And it was so amazing to see how they split their own little donut and gave the little pieces to other children again.
Juliet came running down the dusty dirt road with open arms to welcome me. She proudly showed me how she had divided up small piles of charcoal which she sold in front of her little shed. She told me that she had sold both bread, donuts and charcoal every day now. The sister interrupted and explained that "it depends a bit on how the fishermen are treated." Hmmm ... I had to dig a little deeper into this.
They pointed to a pickup full-load with armed police and signalled that we would talk about this later.
They asked me if I wanted to come with them and visit grandma; Yes of course! We walked down the red, dusty dirt road while the pickup with the armed policemen drove slowly past us.
Mastula started talking again. She is 15 years old and has spent one year at high school. She is a little more bold than the others and started telling about the police's role in the village.
Briefly summarized: the police have full control over this village and "money talks".
When the fishermen are coming in with the fish early in the morning, the police are standing at the harbour and controlling the fish. And it varies from day to day which size or weight that is accepted. And nearly every day the police found a reason to confiscate the fisherman’s catch, their boat or imprison a fisherman. And nothing or no-one are released without money being paid. And this money goes straight into the pocket of the police.
Mastula also told me that the police are hitting the fishermen and that there is a reason why some of the children in this village have no father…
There is certainly a lot going on here without any critical eyes monitoring this situation.
We arrived at Grandma’s place; she was sitting outside her little shed selling long wooden sticks used by the fishermen to put out their net. She sat there with three grandchildren crawling all around her. These were the girls of July's second sister, Namale. They were 5 months, 3 years and 5 years old. Grandma tells me that she has 5 daughters. Two of them are married, have children and live with their husbands outside this village. And here she lives with Namale (27), her three girls and Mastula (15). She shows me a tiny room where they have made their home. Inside the room is a triple bunk bed and a single bed and that's all. Not even a window. No electricity, just a tiny little candle, and a door full of holes.
In fact Juliet and her four boys also used to live here, but Grandma's health couldn't bear it any longer, so she asked Juliet to move out,… and that is how I bumped into Juliet and this whole story.
My next move now will be to arrange a meeting with a lawyer to find out how to be sure we have a legal agreement about buying a piece of land and write legally applicable contract, so that no-one can come and question her property. Yes, I will try to buy a piece of land and make sure they also get a little house for the big family. Grandma is determined. She is working together with me and will find a piece of land, and find out the price of it. She is a clever old lady, and are keeping the Muzungu (= "white man") out of this so we get best value.
Let's see what we get and where we go, I hope to make a difference.

1 Comment

I could have looked the other way... (part 2)

9/9/2017

0 Comments

The mother was beating her disabled child

I could have run past,
I could have looked the other way...

I didn't. I stopped and got the story;
Follow my blog and get their story
And remember my mom's wise word; "there is always a reason"

FOR ENGLISH; SCROLL DOWN
Først gav jeg Juliet (moren) 20 000 shilling ... det er cirka 45 kroner. Hun sendte straks Eric, den 7år gamle sønnen avgårde for å handle det hun trengte til å lage litt mat til guttene sine. Hun begynte å lage mat med det samme. Og guttene ventet med glede i øynene! Hun fortalte meg om hennes funksjonshemmede sønner Enock (9) og Ntabazi (8), og at hennes største ønske var å få dem på kostskole for barn med spesielle behov.
Hennes største drøm, som hun trodde aldri vil gå i oppfyllelse, var å få sitt eget lille stykke land hvor hun kunne bygge sitt hjem. Nå leier hun stedet der hun har sitt skur. Det koster cirka 70 kr per måned. Og et lite stykke land vil koste cirka 2200 kroner.
Jeg tenkte; Wow, vi har faktisk små barn hjemme som nesten tar for gitt at de vil få en ny playstation for den summen penger. Og her står jeg foran en mor som bare kan drømme om å ha et lite stykke land til samme pris.
Jeg bestemte meg for å hjelpe dem, så neste dag drog jeg på shopping.
Shopping med en langsiktig plan!
Jeg kjøpte en diger sekk med kull og en liten ovn. Jeg kjøpte mel, salt og matolje. Dette er en startpakke for henne til å etablere og få igang sitt lille brødbakeri, slik at hun kan selge brød til fiskerne i landsbyen.
Deretter kjøpte jeg ris og bønner, slik at hun kan brødfø sin lille familie i minst en måned. Neste gang jeg besøker henne, vil jeg gi henne materialer til å bygge et hønsehus, samt 5 kyllinger slik at hun kan få egg, både til å selge og til deres eget forbruk.
Naboene kom stimlende sammen og var så glade. Nå kunne hun sørge for seg selv og var ikke lenger en byrde på dem. De spurte aldri om å få noe, de var bare så takknemlige på vegne av Juliet og sønnene Enock, Ntabazi, Eric og Edrine

ENGLISH:
First I gave Juliet, the mother, 20 000 shilling…that is like 5 USD and she sent Eric, her 7 year old son, to get what she needed to start making food for her boys. She started cooking right away. And the boys showed so much happiness!
She told me about her disabled sons Enoc (9) and Ntabazi (8) and that her biggest wish was to get them into boarding school for children with special needs.
Her biggest dream, which she thought never will come true was to get her own little piece of land where she could build their home. Now she is renting the spot where she has her shed. That cost is 9 USD per month. And a little piece of land will cost 300 USD.
I was thinking; wow, we have small children back home who nearly takes for granted that they will get a new playstation for that amount of money. And here I am standing in front of a mother who only can dream about having a little piece of land for the same price.
I decided to help them, so the next day I went shopping. Shopping with a long-term plan!
I bought a lot of charcoal and a stove. Then I bought flour, salt and cooking oil.
This is a start package for her to begin her little bread bakery so she can sell bread to the fisher men in the village. Then I bought rice and beans so she can provide her family with food for at least one month.
Next time I go visit her I will provide her with materials to build a chicken cop and 5 chickens so she can have eggs to sell and eat.
The neighbours where so happy. Now she can provide for her self and are no longer a burden on them. They never asked for anything but were so thankful on behalf of Juliet and her children Enock, Ntabazi, Eric og Edrine.

0 Comments

I could have looked the other way.. (part 1)

8/9/2017

0 Comments

FOR ENGLISH: SCROLL DOWN
Jeg stoppet.
Jeg var ute på min daglige løpetur. Denne morgenen hadde jeg bestemt meg for en rolig langkjørings-økt rundt flyplassen. Denne turen går forbi et dusin av politivakter og militære kontrollposter før den strekker seg ut langs rullebanens gjerder.
Politiet og soldatene er like overrasket hver gang jeg løper forbi dem; løper du? hvor skal du? hvor langt skal du uten motorsykkel? ... de syns nok jeg er et veldig merkelig fenomen. Veien fører ut til en liten fisker-landsby som ligger på sandbanken utenfor flyplassens rullebane. Jeg løp gjennom denne lille landsbyen da min oppmerksomhet ble fanget av en skrikende gutt. Han lå i skyggen av et lite skur mens en kvinne slo ham med et sopelime. Jeg stoppet og gikk over til den lille gutten som raskt ble etterlatt til seg selv gråtende i skyggen. Han gråt voldsomt. Da jeg satte meg ned for å trøste ham, skjønte jeg at han ikke var som alle andre barn; han var en funksjonshemmet liten gutt. Jeg begynte å synge for ham ... en norsk godnatt-vise ... den eneste jeg kunne huske akkurat da. ..da begynte han å gråte enda mer. Flere barn stimlet rundt oss ... enda en funksjonshemmet gutt kom og klamret seg til meg. Et av barna som kom; en gutt som ville bli kalt Jackson, snakket bra engelsk. Han fortalte meg at de to funksjonshemmede guttene er brødre. Og han som ble slått, hadde stjålet en tomat fordi han var sulten.
Jeg forsto at denne historien har flere nyanser, den er dypere enn hva man ser på overflaten. Som min kjære mor alltid sier: "Det finnes alltid en grunn"
Den lille gutten som snakket engelsk, Jackson, viste meg veien til guttens mor. Hun så veldig sliten ut. Hun hadde gjort et forsøk på sette opp håret sitt i noen fletter samtidig som hun stod bøyd over en enorm klesvask. Hun var svært medtatt, og deres lille hjem; ja jeg er ganske sikker på at ingen av dere ikke engang ville plassert sykkelen deres der over natten. Det var et lite lite skur av grove planker med masse hull i både veggene og taket. Hun hadde ingenting, men hun hadde sine fire gutter, to av dem funksjonshemmede. Og alle skulle jo egentlig ha mat hver dag, og kanskje litt klær, og transport til skolen, og et lite stykke såpe slik at de kunne få seg et bad…
Jeg satte meg ned og snakket med dem.

ENGLISH

I stopped.
I was out on my daily run. This morning I was running the long run around the airfield. This run goes passing through a dusin of police and army check points before it stretches out along the airfield. The police and army men are so surprised every time I pass them; are you running? are you going far?…they think I am very strange.
The road leads to a tiny little village settled on the sandbank alongside the airfield. I was running through it when my attention was caught by a screaming boy. He was laying in the shadow of a little shed while a woman was beating him with a brom.
I stopped and I walked over to the little boy left alone in the shadow. He was crying. I sat down to comfort him then I realised he was not like all other children. He was a disabled little boy. I started singing for him…a Norwegian lullaby …the only one I could remember right then. ..he started to cry even more.
Some children came gathering around us…another disabled boy came and clinged around my neck. One of the children, a boy who wanted to be called Jackson, spoke good english. He told me that the two disabled boys are brothers. And the one who were beaten had stolen a tomato because he was hungry.
I understood that this story is not a shallow one.
As my dear mom always tells me: “there is always a reason”
The little boy who spoke english, Jackson, showed me the way to the boys mother. She looked so tired and she was trying to put her hair into something like braids at the same time as she was doing the laundry. She looked like a mess…and their little home was less than a place any of you would place your bicycle overnight. It was a tiny little shed with plenty of wholes in the walls and a leaking roof.
She had nothing
But she had her 4 boys, 2 of them disabled. And all of them should have food every day, (where supposed to be fed) and maybe some clothes, and transportation to school, and a little piece of soap so they could have a bath.
I sat down and talked with them.

0 Comments

Christmas Shopping in September

The small fisherman's village Kigugu

I could have looked the other way... (part 2)

I could have looked the other way.. (part 1)

Author

Archives

Categories