18. Desember/ 18th of December
English version; scroll down.
THE RIVER PEOPLE
…her trenger vi hjelp. Vi må fortelle om dette problemet, vi må sette søkelyset på det. Her må det større og sterkere organisasjoner inn for å hjelpe. Vi kan bare fortelle hva vi har opplevd og sett. Det lille vi kan bidra med er ikke i nærheten av hva som må til. Her må det renskes opp. Vi kan bare håpe at ikke vi blir iakttatt av mafiaen når vi leverer ut mat. Vi forsøker å levere ut tepper og klær, men dette vet vi ikke om kommer de svakeste til nytte. Vi vet ikke om de får beholde det. Kanskje de blir fratatt det fra bakmennene.
De er de aller fattigste i Nepal. Vi kaller dem Elve-folket. De er internt fordrevne. De hører til bland de laveste på rangstigen blant lavkaste. De har muligens noe land, men det er på grensen til India i vest og der er det for urolig til å leve nå, så de er tvunget inn mot hovedstaden og lever nå langs elvebredden i Kathmandu.
De lever av å tigge på gaten i Kathmandu. Barna «bruker» de til de er rundt 5 år, da blir de enten solgt som prostituerte, de dør av underernæring eller de blir sendt avgårde for å klare seg selv. Jeg har sett flere av dem havne opp som gatebarn som tigger og sniffer lim. En av dem er Raista, han har jeg sett siden 2012, da var han svært påvirket av sniffingen. Han klarte å ta tak i seg selv og lærte seg engelsk av turister. Han klarer seg nå som tigger uten å sniffe. Mitt ønske ville være å få ham på skolebenken. Han er så stolt over det han har lært seg, og han vil så gjerne vise at han kan telle og skrive på engelsk, og få anerkjennelse for det.
Elve-folket trenger all den hjelp de kan få! Her må det graves og granskes for å få bukt med problemet. Vi kan ikke bare gå forbi og tenke at det ikke er mitt problem eller ansvar…
Ved å sette søkelyset på Elve-folket og fortelle deres historie, håper jeg at større organisasjoner kan komme inn og hjelpe. Vi trenger å få UNICEF på banen for her må det ryddes opp helt inn i de politiske rekker.
THE RIVER PEOPLE
We need a lot of help here…..We need to tell their story, we need to bring them up in the spotlight. We need the international community to set focus on this problem.
I can only tell about it, tell their story and tell what we have seen and experienced. The only small thing we can contribute with is some food, maybe some blankets and clothes. But we will never know if this blankets and clothes will stay with the River People. Maybe it is taken away from them, as they are controlled. We need to be very careful when we are helping them because of the powerful people behind, we call them the «mafia».
The River People, as we have chosen to call the poor people, are the lowest in the cast system. They are internal displaced and have fled from the troubled areas in the west, at the boarder to India. Now they are living at the riverbanks in Kathmandu and begging in the streets of Kathmandu.
Their children are being «used» for begging until they are approximately 5 years. Then they are sold as prostitutes, they die of malnutrition or they have to fend for themselves. Most of the children end up as beggars sniffing glue.
One of this children is Raista, I met him already in 2012. Then he was addicted to the glue-sniffing. He managed to get out of that, he learned english from tourists, and when I met him in the streets of Kathmandu this autumn, he was so proud to show me what he had learned. He is such a bright young boy. My wish is to manage to get him to attend a school. He is so proud and wanted to show me his spelling and counting in the english language. He just wanted some recognition.
The River People needs all the help they can get. I wish some larger international organizations can help them. We need, among others, e.g. UNICEF to help «clean up» all the way up in to the political system in Nepal.
We have to raise this problem, we need to tell their story. We can’t just pass them and forget about them.
Todays task:
Give a cup of coffee to someone who needs it
English version; scroll down.
THE RIVER PEOPLE
…her trenger vi hjelp. Vi må fortelle om dette problemet, vi må sette søkelyset på det. Her må det større og sterkere organisasjoner inn for å hjelpe. Vi kan bare fortelle hva vi har opplevd og sett. Det lille vi kan bidra med er ikke i nærheten av hva som må til. Her må det renskes opp. Vi kan bare håpe at ikke vi blir iakttatt av mafiaen når vi leverer ut mat. Vi forsøker å levere ut tepper og klær, men dette vet vi ikke om kommer de svakeste til nytte. Vi vet ikke om de får beholde det. Kanskje de blir fratatt det fra bakmennene.
De er de aller fattigste i Nepal. Vi kaller dem Elve-folket. De er internt fordrevne. De hører til bland de laveste på rangstigen blant lavkaste. De har muligens noe land, men det er på grensen til India i vest og der er det for urolig til å leve nå, så de er tvunget inn mot hovedstaden og lever nå langs elvebredden i Kathmandu.
De lever av å tigge på gaten i Kathmandu. Barna «bruker» de til de er rundt 5 år, da blir de enten solgt som prostituerte, de dør av underernæring eller de blir sendt avgårde for å klare seg selv. Jeg har sett flere av dem havne opp som gatebarn som tigger og sniffer lim. En av dem er Raista, han har jeg sett siden 2012, da var han svært påvirket av sniffingen. Han klarte å ta tak i seg selv og lærte seg engelsk av turister. Han klarer seg nå som tigger uten å sniffe. Mitt ønske ville være å få ham på skolebenken. Han er så stolt over det han har lært seg, og han vil så gjerne vise at han kan telle og skrive på engelsk, og få anerkjennelse for det.
Elve-folket trenger all den hjelp de kan få! Her må det graves og granskes for å få bukt med problemet. Vi kan ikke bare gå forbi og tenke at det ikke er mitt problem eller ansvar…
Ved å sette søkelyset på Elve-folket og fortelle deres historie, håper jeg at større organisasjoner kan komme inn og hjelpe. Vi trenger å få UNICEF på banen for her må det ryddes opp helt inn i de politiske rekker.
THE RIVER PEOPLE
We need a lot of help here…..We need to tell their story, we need to bring them up in the spotlight. We need the international community to set focus on this problem.
I can only tell about it, tell their story and tell what we have seen and experienced. The only small thing we can contribute with is some food, maybe some blankets and clothes. But we will never know if this blankets and clothes will stay with the River People. Maybe it is taken away from them, as they are controlled. We need to be very careful when we are helping them because of the powerful people behind, we call them the «mafia».
The River People, as we have chosen to call the poor people, are the lowest in the cast system. They are internal displaced and have fled from the troubled areas in the west, at the boarder to India. Now they are living at the riverbanks in Kathmandu and begging in the streets of Kathmandu.
Their children are being «used» for begging until they are approximately 5 years. Then they are sold as prostitutes, they die of malnutrition or they have to fend for themselves. Most of the children end up as beggars sniffing glue.
One of this children is Raista, I met him already in 2012. Then he was addicted to the glue-sniffing. He managed to get out of that, he learned english from tourists, and when I met him in the streets of Kathmandu this autumn, he was so proud to show me what he had learned. He is such a bright young boy. My wish is to manage to get him to attend a school. He is so proud and wanted to show me his spelling and counting in the english language. He just wanted some recognition.
The River People needs all the help they can get. I wish some larger international organizations can help them. We need, among others, e.g. UNICEF to help «clean up» all the way up in to the political system in Nepal.
We have to raise this problem, we need to tell their story. We can’t just pass them and forget about them.
Todays task:
Give a cup of coffee to someone who needs it
RSS Feed
